Vår felles eufori

Vi vant! Det er nesten så vi ikke kan tro det: at Norge slo Italia 4-1. Eller rettere sagt: 1-4 i Milano, noe som bare gjør det hele enda mer imponerende.

Og det forteller ikke så rent lite om hva dette betyr, når hele 6000 nordmenn hadde reist til Italia for å få med seg det hele. Målene bare rant inn i andre omgang, og det var ekstra deilig siden det så litt smått ut da Italia ledet etter første omgang. Gratulerer så masse til det norske landslaget i fotball, og hele det norsk folk!

Vi er vitne til en kollektiv nasjonal gledeseksplosjon. Det er jubel over hele landet, og hele det norske folk gleder seg over akkurat den samme tingen. For det er ikke bare landslaget i fotball som skal til VM – det er alle «Vi» også, i alle fall føles det slik. Vi har alle noe å være stolt av, og noe å glede oss til.

Fellesskap

De som ikke allerede var sammen med andre eller så kampen ute på barer og puber, kastet seg over sosiale medier for å finne meningsfeller og ytre sin glede. Folk i alle aldre, fra de eldste til yngste gleder seg, og mange barn fikk nok være oppe litt lenger denne søndagskvelden, for hvem vet, dette er kanskje en opplevelse de får «once in a lifetime», i alle fall foreløpig. Det kommer jo mer til sommeren. På tv ble både kjente og ukjente intervjuet, til og med Kronprinsen, og alle var i seiersrus, og like forundret over det de hadde sett.

Når man går glipp av det hele

Det verste er selvsagt å gå glipp av kampen. Og jeg husker, uten sammenligning for øvrig, fra den første tida jeg satt i bystyret i Ålesund, for 17 – 18 år siden. Mange ganger falt bystyremøtene på samme tidspunkt som AaFK spilte hjemmekamp på Color Line Stadion. Mange av oss, ja kanskje flesteparten, hadde nok ønsket at det ikke hadde vært på samme tid, men daværende ordfører, Bjørn Tømmerdal, holdt et takknemlig bystyre orientert om stillingen undervegs. Det var tross alt viktige kamper, spesielt gjaldt det cupen. Jeg tenkte derfor på de «stakkarene» som satt i kommunestyremøte og behandlet budsjettet sist torsdag, da Norge spilte mot Estland. Derfor tok jeg en telefon til ordfører Håkon Lykkebø Strand dagen etter. Han kunne fortelle at det var tegn som tydet på at en del av representantene fulgte med på kampen, men bedyret at det ikke gikk ut over konsentrasjonen. Likevel fulgte han tradisjonen, og ut i andre omgang da Norge ledet 2-0 over Estland, annonserte han dette til glede for salen.

Samholdet

For det er denne lengselen etter å vite når noe viktig skjer, og å oppleve disse gode øyeblikkene sammen med andre. Heldigvis ble denne siste kvalifiseringskampen mellom Norge og Italia spilt søndags kvelden, og da er det ikke så mange møter eller folk på jobb. Hadde det ikke vært for at jeg er over gjennomsnittet glad i fotball og var hjemme for å se kampen så hadde jeg tatt meg en spasertur i byen. Jeg tipper det var få biler på veiene og veldig stille i gatene denne søndagskvelden, og de som ikke er herfra, lurte nok på hvor alle folka var. Med mindre de gikk forbi den lokale puben da, for der stod jubelen i taket.

Alt for Norge

Kirsti Dale