Bare en søster?

Min søster var intensivsykepleier på Åse, og skjønte at noe var i ferd med å endre seg – omkring da hun ble pensjonist.

Det var bra aktivitet i en ørliten kjellerleilighet i krigsåra på Kvasnes. Ei jente og en gutt ble født, og et par år etter freden entret Vigdis verden. «Aktiviteten» fortsatte, og enda en gutt ble født når mor var 39 år, og far 40. 3 år senere: et kappløp blant celler. Jeg vant! Vi var 7 – og flyttet til nytt hus i Vegsund.

Vigdis har hatt en usedvanlig stor venneflokk. Sangkor, ulike aktiviteter innenfor menigheten, utallige utenlandsreiser, fjellturer i sunnmørske- og andre norske fjell og mangt annet har bidratt til det. Hun har imidlertid vært eneboer hele livet.

Tilbudene var der, men beilerne ble skrotet.

Hun tok sykepleierutdannelsen på Molde, men arbeidsstedet i omkring 40 år var Ålesund sykehus. Først en kort periode på Klipra, og deretter Åse. Hun valgte helse og omsorg, og endte opp som intensivsykepleier.

Med sitt rolige og omtenksomme vesen passet Vigdis særdeles godt rollen som den som pleide og våket over de som var nær siste pust. Mange pårørende har nevnt det. Dessuten skjedde det mye på «data-fronten» i hennes to-tre siste arbeidsår. Da valgte hun pleien fremfor PC-en i den grad det var mulig.

Senere ble jeg selv pensjonist, og fikk mer tid – også for Vigdis. Jeg hadde jo merket en endring, men ble forbauset over et utsagn – at hun trengte hjelp til malingsarbeid, for hun hadde aldri malt. «Du som har har beiset huset» sa jeg.

«Ja, men jeg har aldri malt» – var svaret. Hva i all verden var dette?

Det ble mer. En blanding av forbauselse, skuffelse, sorg og medfølelse ble til en undring over at jeg ikke hadde oppdaget dette før. Enkelte sykdommer kommer snikende så stille og rolig. Alzheimers kan være en slik, og det var den sykdommen som hadde gjort entre. Hard og hastig for noen – mildere og langsom for Vigdis.

Sorg og glede går hånd i hånd. Eksempler fra det siste: vi satt en fin sommerdag i vårelune krok foran huset, og nøt været sammen med litt småprat når hun sa:

«Å skjønne er uvirksomhetens timer» Hvor kom det utsagnet fra? Svaret er et dikt skrevet av Andre Bjerke. For et gullkorn fra dikteren og hun som husket.

I en klesbutikk på Moa skulle Vigdis prøve en kjole, og kom ut fra prøverommet med kjolen bak/fram. Hun så våre humoristiske smil og blikk – skjønte at noe var galt. Det ble hjertelig latter når Vigdis fulgte opp med: «har e tatt an på opp/ned?»

Kanskje mer beskrivende når vi skulle kjøpe reserve-briller til bruk på dagsenteret, for hun glemte av og til å ta på brillene. I bilen spøkte jeg, og spurte om vi skulle kjøpe briller for nærsynte, langsynte eller trangsynte. «Trangsynte» svarte hun, og lo hjertelig. Få sekund senere kom spørsmålet «hvor skal vi nå?» Forståelsen var intakt, men ikke hukommelsen.

Omkring 100.000 har diagnosen demens – de fleste Alzheimers. Det egentlige tallet er høyere, og det forventes en dobling om 20-30 år. Alzheimers blir gjerne benevnt som «de pårørendes sykdom» – for de pårørende er i stort flertall. Antallet varierer i stor grad, men oftest et sted mellom 10 og 20.

Om få år kan omkring hver tredje i landet vårt være pårørende til en dement – og iblant til flere. Det er og blir en gigantisk dugnad, og politikerne må på banen i større grad – for de har og får en krevende oppgave og et stort ansvar knyttet til demens. Kanskje 200.000 demente og 2-3 million pårørende!

Oppsiden med at levetiden har økt, har en bakside – at stadig flere får demens. Da er det underlig at antall plasser på institusjoner slett ikke er harmonisert for en slik utvikling.

Finnes det lyspunkt, og er det håp? Forskning gir håp, men vi vet at forskning tar tid – en dyrebar tid. Edvard og May-Britt Moser fra søre Sunnmøre er i front blant mange dyktige forskere innenfor demens. De melder om fremgang, og har store mål som i første omgang er å bremse sykdomsutviklingen for de som rammes. Det er gledelig, men må ikke bli en sovepute.

I november 2024 fikk Vigdis omsider langtidsplass på en institusjon som er beregnet for livets oppløpsside. Et tomt rom fikk innhold som egne småmøbler, malerier og annet som gir en mer hjemlig atmosfære enn på korttidsplasser. Flere venninner og familien har jevnlig besøkt henne, og kunnet nyte virksomme og uvirksomme timer.

7 desember 2025 døde Vigdis. En infeksjon og kanskje andre forhold medførte at hennes Alzheimers eskalerte. 8. desember tømte vi rommet hennes, og da kan en ny fra den lange køen flytte inn. Behovet for plass på institusjonene er stort. Ansatte, frivillige organisasjoner og enkeltmennesker gjør sitt ytterste, men det er ikke plass til alle i «herberget»

Paul Andreas Hofseth, 08.12.25