Byutviklingens paradoks

Etter krigen i 1946 etablerte staten Husbanken for å få fart på boligbyggingen i Norge. Det skjedde også i Aalesund hvor innbyggerne bodde i små leiligheter på Asbøy- og Nørvøya og ikke minst med store barneflokker. Det var husmangel i byen.

Men etter hvert som landet kom seg etter krigen kom behovet for større leiligheter og da med hjelp av Husbanken kunne en få lån innenfor fastsatte størrelse med godkjent areal. I tillegg kunne en trekke inn egeninnsats i finansieringen. Husbanklånet hadde et fast avdrag med en nedbetaling på 20 år.

Hvor startet den nye boligbyggingen? Når Steinvågbroa kom i 1953 økte boligbyggingen i ytre bydel som Hessa og Skarbøvika. På Nørvøy i randsona til Aksla fra Utstillingsplassen, Grensegata, Vannspringdalen, Bergvegen, Fjelltunveien og Fjelltun. Etter hvert som dette ble bygd ut så trakk boligene innover mot Fagerlia, Larsgården og Borgundbroa. Det som var innenfor den var egentlig definert som hytter.

Folk kom i arbeid og tjente mer penger og det gjorde at noen fikk finansiering i lokale banker og dermed større hus. Slik fortsatte det innover, særlig når sykehuset kom på plass inne på Åse. Lerstad, Breivika og til og med i Spjekavika. Trykket økte innover til Blindheim, Flisnes og helt inn til Magerholm. De nyrike skulle ha store plener foran husene sine med påfølgende speedbåter ved sjøen.

Byen hadde vokst totalt ut og langt fra sentrum. I tillegg økte biltrafikken, ikke bare med en bil i hvert hus, men to. Bilkøene var kommet for å bli.

Ei kø om morgenen og ei om ettermiddagen.

Så kommer paradokset. For å løse problemene med disse køene så bygger vi en firefeltsvei til over ca. 4 milliarder for at dem som bor inne på landet skal kunne kjøre hurtig til byen – uten kø! 

Skribenten har har sine tvil om køene er løst eller fortsatt er kommet for å bli.