Staten eser ut – ingen redning i sikte
Kommentar til Ivar Breiviks innlegg på RÅ24, 17. okt. 2025. Breivik beskriver det som helt klart kan sies å følge Parkinsons lov. Loven handler om den angivelige lovmessige vekst i byråkratiet.
Boken kom på norsk i 1958, men prinsippene ser ut til å være like gjeldende i dag som den gang. «Arbeidet vokser til det fyller den for fullføringen tilgjengelige tid».
C. Northcote Parkinson, britisk historikker, baserte sin forskning bl.a. på den britiske marinen. Parkinson undret seg over at antall skip i marinen i 1914 var 62 og i 1928 redusert til 20. Offiserer og mannskap var redusert fra 146.000 til 100.000 i samme tidsrom. Men tjenestemenn i admiralitetet var i samme tidsrom økt fra 2000 til 3569. Han kaller det «en gloriøs flåte på land».
For å få en bedre forståelse for hvordan dette fungerer i praksis, er det nødvendig å sitere et noe lengre avsnitt fra boken: Fenomenet kan uttrykkes i to nesten aksiomatiske påstander, nemlig: – 1. Tjenestemenn ønsker å avle underordnede, ikke rivaler. Og 2. Tjenestemenn fabrikkerer arbeid for hverandre.
For å fatte faktor 1, må vi forestille oss en tjenestemann, her kalt A, som finner seg overarbeidet. Om forholdet er virkelig eller innbilt, spiller ingen rolle, men vi kan i forbifarten notere at A’s overbevisning (eller innbilning) lett kan bero på hans egen avtagende energi: et normalt middelalder- symptom.
Mot dette virkelige eller innbilte overarbeid, finnes, bredt uttrykt, tre botemidler. Han kan si opp; han kan søke om å få dele arbeidet med en kollega, kalt B; han kan forlange to underordnede, her kalt C og D. Imidlertid viser Historien neppe noe tilfelle der A velger annet enn alt. III. Ved å si opp, taper han pensjonsretten. Tilsettes B jevnsides han i hierarkiet, innfører han bare en konkurrent til W’s stilling når W (langt om lenge) takker av. Således vil A heller ha C og D – yngre tjenestemenn – under seg. De høyner hans pondus – og, ved oppdeling av arbeidet i to kategorier for C og D, kan han roses av å være alene om å begripe dem begge. Det er på dette punktet essensielt å innse at C og D for så vidt er uatskillelige. Å tilsette bare C, ville ikke være gjennomførlig. Og hvorfor ikke? Fordi C, hvis han var alene, kom til å dele arbeidet med A, og dermed oppnå status på nesten like fot med det som i første omgang var forholdt B, en status som ytterligere understrekes hvis C er A’s eneste mulige etterfølger. Underordnede må derfor komme i kull på to eller flere, slik at hver enkelt holdes i ørene av redsel for den annens forfremmelse.
Når C dernest klager over overarbeid (vær sikker), tilråder A , istemt av C, tilsetting av to assistenter under C. Man kan da ikke unngå intern slitasje uten tilråding av utnevning av to assistenter til lette for D, hvis posisjon er jevnt den samme. Med rekruttering av E, F, G og H, er A nå praktisk talt sikker på forfremmelse.
Syv tjenestemenn gjør nå det som én gjorde før. Her er det faktor 2 trer i funksjon. Disse syv lager nemlig så meget arbeid for hverandre at alle er fullbeskjeftiget, og A faktisk sliter hardere enn noensinne. Et inngående dokument kan godt passere samtlige. Tjenestemann E mener at det henhører under F’s kompetanse. Denne forelegger C et svarkonsept, C omarbeider det drastisk før forespørsel hos D, som ber G om å ta seg av det. Men her reiser G på ferie, og leverer mappen til H, som kladder et memorandum som signeres av D og returneres til C, som omarbeider sitt konsept overensstemmende og forelegger A den nye versjonen. Sitat slutt.
Slik holder mann alle fullt ut beskjeftiget til enhver tid. Parkinson fant ut at økningen i personal vil ligge på 5,75% pr. år. Han har utarbeidet en matematisk formel for dette. Tallet kommer til å holde seg uforanderlig mellom 5,17% og 6,56% uten omsyn til eventuell variasjon i arbeidstilfanget.
Breivik har nok rett i sine beskrivelser og sin fortvilelse, men som Parkinson har visst, er der ingen redning i sikte.
Gunnar Herfjord.
