Når staten eser ut – og de som bærer Norge blir stående igjen

Når en lege på intensiv jobber 18 timer og 50 minutter i strekk for å redde liv og oppdager at kommunikasjonsdirektøren i helseforetaket tjener over dobbelt så mye som henne – da bør hele systemet stoppe opp og stille seg selv et spørsmål:

Hva er egentlig verdien av de som bærer velferdsstaten på skuldrene sine?

Et system som eser ut

Det som ble avslørt i Debatten i forrige uke, handler ikke bare om et lønnsoppgjør i helsevesenet, det er et bilde av et system som har vokst seg tungt, dyrt og ineffektivt.

Staten og det offentlige eser ut, mens effekten av alt vi bruker penger på blir mindre. Lag på lag med byråkrati og mellomledelse har vokst frem, mens de som faktisk gjør jobben får stadig mindre å rutte med. Dette er ikke nytt, det har pågått i mange, mange år. Norge har blitt et land hvor det ansettes stadig flere til å administrere, kontrollere og kommunisere, mens det kuttes ned på de som utfører jobben.

Et Norge på vei inn i tung-drift

Vi bruker mer penger enn noensinne på velferd, men får mindre igjen. Sykehusene må spare, skolene kutter lærere, politiet mangler folk, mens antallet direktører og rådgivere øker. Jo flere som skal koordinere, jo færre får tid til å handle. Når det offentlige blir en maskin som bruker all energi på å drifte seg selv, mister vi retningen. Det er som en motor som står på tomgang: dyrt, men ingen bevegelse fremover.

Tid for en ærlig fot i bakken

Vi trenger et oppgjør, ikke med enkeltpersoner, men med et system som har vokst seg for stort til å tjene sitt eget formål. Vi må våge å spørre: Hvor mange direktører og rådgivere trenger vi egentlig? Hvorfor blir det stadig færre hender i arbeid, og stadig flere i møter? Og hvor lenge skal vi late som om flere administrasjonsnivå er det samme som bedre tjenester?

Er dette virkelig det Norge vi gikk til valg på?

Når både høyre- og venstresiden snakker varmt om “mer velferd” og “bedre tjenester”, men lar systemet fortsette å vokse uten å levere bedre resultater, da må vi stille det enkle, men ubehagelige spørsmålet: Var det virkelig dette alle partiene ønsket, og gikk til valg på? Et stadig større og tyngre byråkrati som bruker mer penger, men får mindre gjort? Et Norge der de som skaper verdiene, får minst igjen – mens papir-møter og PowerPoint-regimer vokser i takt med budsjettene?

Norge må finne tilbake til kjernen

Vi skylder de som står i frontlinjen; leger, sykepleiere, lærere, politi og fagarbeidere, å bygge et system der de igjen står i sentrum. Ikke de som sitter i toppen og snakker om dem. Det er på tide å ta en fot i bakken og spørre:

Er vi i ferd med å bygge et system som tjener folket – eller et system som bare tjener seg selv?