– Det var sykt – men kanskje ikke så sykt
For en ukes tid siden brukte Viktor Mauren (25) fra Ålesund helgen på noe de fleste knapt tør å tenke på: å løpe rundt og rundt i en kjeller i Oslo i 24 timer.
Alle foto: Kevin Vo
Alle video: Simen Øyen
Vi tar en prat med Viktor på telefon noen dager etter han hadde deltatt på Bislett 24 og han er overraskende blid.
– Jeg har det egentlig ganske bra. Overraskende bra, faktisk. Så jeg er ute og går og beveger meg, forteller Viktor.
Viktor løp 161,7 kilometer på den 546,5 meter lange innendørsbanen i kjelleren på Bislett stadion. Resultatet ga
ham 58. plass, en medalje og en opplevelse han ikke
kommer til å glemme.
Startet med småturer i Ålesund
Viktor er egentlig mest kjent for jobben sin bak kamera. Som fotograf og filmskaper har han blant annet vært med på Karpe sin Europaturné, jobbet tett med duoen i flere prosjekter, og filmet NRK-seriene «Jakten på monsterkveite» og «Jakten på monstermakrellen».
Løping har derimot vært mer tilfeldig.
– Jeg har alltid likt å løpe, men det har ikke vært noe jeg har gjort store greier av. Kanskje maks én tur i uka. Kanskje én i måneden, forteller han.
Det tok seg først opp da han flyttet til Oslo og ble med i en løpegruppe som gradvis vokste.
– Nå har vi fire eller fem social runs i uka. Jeg er ikke med på alle, men det har bare blitt mer og mer en del av hverdagen, sier han.
Løpet han lovet seg selv
å aldri delta i
Bislett 24 er ikke et hvilket som helst løp. Det er et døgn i en kjeller, med en runde på under 600 meter, der målet er å komme lengst mulig. Maten er legendarisk, stemningen intens og deltakerne dedikerte. I år ble det arrangert 22.-23. november,
– Da jeg først hørte om det, tenkte jeg bare: jøss, hva i alle dager. Ned i en kjeller og springe i 24 timer … det er jo helt sykt, sier Viktor
Men etter hvert som han begynte å løpe lengre turer, endret innstillingen seg.
– Det er jo sykt, men det er kanskje ikke så sykt. Når jeg får en idé i hodet … ja, da gjør jeg det, sier han.
Billettene ble lagt ut 1. mai. De forsvant på ti minutter. Viktor sikret seg én.
13 timer inn: – Det gjorde vondt konstant
Treningen fram mot løpet var alt annet enn tilfeldig. Maraton i mai. Lange turer midt på natta for å venne seg til døgnrytmen.
– Min største treningsuke var 143 kilometer og 13 timer med løping. Da rekker du ikke så mye annet, forteller han.
Å løpe i en kjeller uten dagslys i et helt døgn høres klaustrofobisk ut, men Viktor forteller at det faktisk var det minste problemet.
– De første 10–12 timene gikk fint. Etter 13 timer, da jeg passerte cirka 120 kilometer, kjente jeg at beina virkelig begynte å svikte. Da gjorde det vondt konstant.
Målet hans var klart: 150 kilometer, som gir prestasjonsmedalje.
Alt over det var ren bonus.
– Etter 130 kilometer gikk det saktere og saktere. Da jeg passerte 150 og tok en pause, kjente jeg at beina egentlig ikke ville mer, men jeg foresatte litt til.
– Jeg prøvde å nå 100 miles også som er neste 161 km, og da jeg klarte det, var jeg kjempefornøyd!
Supportteam
Gel, karbodrikk og et supportteam som holdt koken
Viktor mener Bislett 24 handler mer om logistikk, ernæring og mental styrke, enn å løpe. Han hadde god støtte rundt seg hele døgnet.
– Planen var én person, men folk syntes det var så gøy at det plutselig stod et helt lite team der. I tillegg hadde jeg leid inn en kompis for å filme alt og styre sosiale medier for meg, forteller han.
Fottøy er også viktig.
– Jeg hadde med fem par sko. Tre av samme modell, ett halvt nummer større dersom foten hovnet opp, og to andre modeller for variasjon.
Dagene før løpet var det full karbohydratlading.
– Pasta, boller og alt av karbohydrater. Jeg gikk opp to kilo på to dager.
Under løpet gikk det i karbodrikk og en gel hver halvtime og sjokolademelk fungerte overraskende bra.
– Jeg trodde jeg skulle spise mye godteri, men kroppen sa nei.
– Tiden går overraskende fort
Mange lurer på hva man tenker på når man løper så lenge. Svaret overrasker.
– Egentlig ingenting, tiden går fort. Jeg var veldig fokusert på målet. Venner kom innom hele døgnet og det ga en enorm boost, forteller Viktor og legger til:
– Når jeg merket at jeg begynte å kjede meg, tok jeg mobilen og svarte på meldinger. Du løper jo ikke så fort at du ikke kan se på mobilen, ler han.
Søvnknekken kom først etter
140 kilometer.
– Den gikk heldigvis fort over, sier han.
Var det noe artig som skjedde?
– Vi byttet retning hver sjette time. Det var alltid stas, ler han.
– Aldri igjen… eller kanskje?
Etter målpassering var han sikker: aldri igjen. Men et døgn senere hadde han endret tone:
– Det var dritgøy. Jeg tror alle som var der syntes det var gøy. Stemningen var helt fantastisk. Jeg kom meg gjennom, nådde målet mitt og jeg er veldig fornøyd. Det lengste jeg hadde løpt før var 74 kilometer. Dette var noe helt annet, forteller han.
Det eneste han ikke savner?
– Oppkjøringen. Den tar så utrolig lang tid. Så det frister ikke med samme oppkjøring igjen, forteller han.
Nå blir fokuset kortere distanser og kanskje, en dag, et nytt monsterløp.
Råd til nybegynnere: Ta det rolig og kom deg ut
For dem som vil begynne å løpe, har han to klare tips:
Bare kom deg ut.
– Alt er bedre enn ingenting. En liten tur rundt kvartalet er bra.
Start saktere.
– Folk peiser på med en fem kilometer og kommer hjem helt knekt. Da blir det ikke gøy. Alle de beste løper sakte.
Denne gangen ble han hovedpersonen selv
Som fotograf og filmskaper har Viktor reist verden rundt og dokumentert spektakulære historier. Denne gangen ble han hovedpersonen selv.
Bak seg har han et døgn på beina, 161,7 kilometer og en kropp som har kjent på det meste, men én tanke trer likevel tydelig fram:
– Det er sykere at folk sto og heia i nesten 24 timer enn at jeg løp så lenge, sier han.
24 timer i en kjeller.
161,7 kilometer.
Plassering nummer 58.
9. plass i aldersgruppe M23-34
Og en ålesunder som kanskje ikke kan la være å gjøre det igjen.
