Bygger ned psykiatrien -ansvaret er politisk
Kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og representerer ikke nødvendigvis avisens syn.
– Det holder ikke lenger for helseminister Jan Christian Vestre å prate seg ut av ansvaret. Det skriver Ivar Østrem i denne kommentaren.
Det som nå skjer i psykiatrien i Møre og Romsdal, er ikke et resultat av tilfeldigheter eller lokal feilprioritering. Det er resultatet av regionale valg og manglende politisk oppfølging.
Årsregnskapene for 2024 og 2025 viser dette med en brutal tydelighet: Helse Møre og Romsdal går med et samlet underskudd på over 1,09 milliarder kroner i løpet av to år. Ingen helseforetak kan levere på sitt samfunnsoppdrag under slike rammer. Når staten ikke kompenserer for økte kostnader, og samtidig pålegger nye oppgaver, blir konsekvensen uunngåelig: reell nedbygging av tjenester. Og psykiatrien er blant de første som rammes.
Det holder ikke lenger for helseminister Jan Christian Vestre å prate seg ut av ansvaret. For mens han snakker om satsing, står kommunene igjen med en stadig tyngre byrde. Når DPS svekkes og ambulante team kuttes, velter ansvaret rett over på kommunene – uten at én eneste krone følger med.
Det betyr at kommunene må håndtere flere kriser, flere akutte situasjoner, flere mennesker som faller ut av behandling og inn i forverring. Det betyr at fastleger, legevakt, NAV, barnevern og hjemmetjenester må absorbere konsekvensene av et spesialisthelsetjenesten som ikke lenger har kapasitet. Og det betyr at kommunene tvinges inn i en rolle de verken er finansiert eller dimensjonert for.
Ambulante team svekkes, selv om de er blant de mest prioriterte tiltakene i den nasjonale opptrappingsplanen for psykisk helse. Disse teamene er ikke et tilleggstilbud, men selve navet i moderne psykisk helsevern. De forebygger innleggelser, reduserer tvang og gir trygghet til mennesker som lever med alvorlige psykiske lidelser. Når slike tjenester kuttes, er det ikke lenger mulig å hevde at man bygger opp psykisk helse. Da bygger man ned – og man gjør det i strid med egne nasjonale mål.
Regjeringen sier at psykisk helse skal prioriteres, at behandling skal skje nær pasienten, og at tvang skal ned. Men i Møre og Romsdal skjer det motsatte. DPS mister kapasitet, ventetidene øker, akuttpsykiatrien presses, og kommunene får stadig større ansvar uten finansiering. Dette er ikke et lokalt styringsproblem. Det er et strukturelt finansieringsproblem. Når staten ikke betaler regningen, er det pasientene – og kommunene – som betaler prisen.
Det er lett å snakke varmt om psykisk helse. Det er vanskeligere å finansiere den. Psykiatrien i Møre og Romsdal er forbi punktet der “effektivisering” betyr smartere drift. Nå betyr det færre tjenester, mindre tilgjengelighet og større risiko for forverring, tvang og akuttinnleggelser. Å kalle dette effektivisering er en tilsløring. Det er nedbygging. Og det skjer fordi foretaket er presset inn i en økonomisk situasjon som ikke kan løses lokalt, uansett hvor mange interne omstillinger man forsøker.
Det mest alvorlige er at dette skjer i stillhet. Nedbyggingen foregår i budsjettdokumenter, styrepapirer og interne prosesser, mens konsekvensene utspiller seg i livene til mennesker som allerede står i sårbare situasjoner – og i kommuner som må håndtere følgene uten verktøyene de trenger. Psykisk helsevern tåler ikke stillhet. Det tåler ikke at vi ser en annen vei. Det tåler ikke at økonomiske modeller overstyrer faglige vurderinger.
Derfor må det sies tydelig: Nedbyggingen av psykiatrien i Helse Møre og Romsdal er ikke uunngåelig. Den er ikke skjebnebestemt. Den er et resultat av politiske valg. Og politiske valg kan gjøres om. Hvis vi mener alvor med psykisk helse, må staten kompensere for de reelle kostnadene, psykiatrien må skjermes i budsjettene, og ambulante team og DPS må styrkes – ikke svekkes. Alt annet er å late som.
Dette handler ikke om økonomi alene. Det handler om å redde liv – og om hvilket samfunn vi ønsker å være. Et samfunn som bygger opp psykisk helsevern, eller et samfunn som lar det forvitre mens vi snakker varmt om hvor viktig det er. I Møre og Romsdal er svaret akkurat nå altfor tydelig. Og det er på tide at noen tar ansvar.
