Den tomme stolen ved middagsbordet
Kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og representerer ikke nødvendigvis avisens syn.
I dag er det 15 år siden den aller mørkeste dagen i Norges historie i fredstid. 77 mennesker ble drept, de fleste unge – helt i starten av livet. Familier ble revet i stykker, liv ble ødelagt og et helt land sto igjen i sjokk.
Den siste tiden har flere medier hatt saker om en utvikling det er vanskelig å ta inn over seg. Stadig flere unge gutter ser på 22. juli-terroristen som et forbilde.
I lukkede ekkokammer på nettet blir terroristen hyllet. Bilder, videoer og propaganda deles som om han var en helt, ikke en massemorder.
I en artikkel i Aftenposten sist uke, advarte PST om at terroristen har fått en stadig sterkere «helgenstatus» i høyreekstreme miljøer. Det er ikke bare bekymringsfullt, det er rett og slett skremmende.
Ikke bare historie
Dette handler ikke om politikk. Det handler ikke om høyre eller venstre. Det handler om en mann som planla og gjennomførte et av Europas verste terrorangrep i moderne tid. En terrorist som først drepte åtte mennesker i regjeringskvartalet, for så å systematisk jakte forsvarsløse ungdommer på Utøya, og ta ytterligere 69 liv. Den yngste bare 14 år og fem dager gammel.
Når noen gjør en slik person til et forbilde, er det ikke bare historieløst, det er en hån mot ofrene og mot alle de som fortsatt må leve med konsekvensene av de avskyelige handlingene.
For mange av de overlevende er ikke 22. juli bare historie. Dagen lever fortsatt videre i minnene hos alle familiene med en tom stol rundt middagsbordet.
Mørke ekkokammer på nettet
Mange voksne tenker at dette skjer langt ute på internett. At det foregår i små, lukkede miljøer som ikke angår oss. Det er en farlig antagelse.
Algoritmer belønner ofte det mest ekstreme innholdet. Rene provokasjoner pakkes inn som humor, terror blir gjort om til underholdning, og hat presenteres som ironi.
Slik blir ofte unge gutter gradvis trukket inn i miljøer de aldri ville oppsøkt på egen hånd. Derfor kan vi heller ikke avfeie det med at «det bare skjer på nettet». For det er på nettet mye av radikaliseringen skjer.
Historiene må fortelles
Femten år er lang tid for en 15-åring som ikke var født da bomben gikk av i Oslo og skuddene falt på Utøya. Det gjør ansvaret vårt enda større.
I dag åpner også det nye 22. juli-senteret dørene for publikum. Det er viktig, men ikke nok alene. Foreldre må være nysgjerrige på hva ungdom driver på med på nettet. Skolene må fortsette å fortelle om alt det grusomme som faktisk skjedde denne dagen.
Mediene må løfte fram historiene om menneskene som ble frarøvet livet og om de som sitter igjen med smerte og savn. For slutter vi å fortelle historien, finnes det alltid noen som er villige til å skrive den om.
Det er lov å være politisk uenig. Det er lov å diskutere innvandring, integrering og samfunnsutvikling. Men grensen går ved å gjøre en massemorder til et forbilde og å hylle ondskapen i handlingene.
