Nå ber gode krefter om vår hjelp!
Kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og representerer ikke nødvendigvis avisens syn.
Torsdag samles fagforeninger, helsearbeidere, politikere og organisasjoner. De samles på tvers av interesser og roller for å roper et kraftig varsko på vegne av oss.
De «roper» for å hindre nedbygging av sykehusene våre og for å presse fram økte bevilgninger før nasjonale beslutninger tas senere i mai.
Mange av dem er mennesker som til daglig står midt i virkeligheten. De som behandler pasientene, de som kjenner belastningen på kroppen, og de som ser konsekvensene før de skjer. Nå sier de tydelig ifra, og ber også oss om å komme på folkemøtet. For jo flere vi er, jo tydeligere blir signalet: Dette kan vi faktisk ikke finne oss i!
Det angår oss alle
For bakgrunnen er alvorlig. Helse Møre og Romsdal må kutte rundt 400 millioner kroner allerede i 2026, og nærmere én milliard over de kommende årene.
Situasjonen beskrives av noen som så kritisk at helseforetaket står «på kanten av et økonomisk stup».
For å klare dette vurderes blant annet reduksjon i bemanning, kutt i ambulansetjenester og færre tilbud ved sykehusene. Bare i 2026 kan rundt 275 årsverk forsvinne.
Dette er ikke tall på et papir. Det er konkrete svekkelser av en helsetjeneste som allerede er presset.
Konsekvensene vi ikke kan overse
Fagfolk og tillitsvalgte advarer tydelig om at dette vil gi lengre ventetider, dårligere beredskap og et svakere behandlingstilbud. I verste fall kan viktige funksjoner ved sykehusene våre forsvinne helt.
Dette handler om tryggheten vår. Om hvor raskt hjelpen kommer når det virkelig gjelder. Om kvaliteten på behandlingen vi selv, eller de vi er glad i, en dag er helt avhengige av.
PCI-saken – et symbol på galskapen
Samtidig er det umulig å ikke kjenne på økt oppgitthet.
Kampen for PCI-senter ved Ålesund sjukehus er et godt eksempel. Fagmiljøene har lenge vært klare på at behovet er der, befolkningsgrunnlaget er der, og konsekvensene av å ikke ha tilbudet er alvorlige.
Fakta er brutale. Ved hjerteinfarkt er tid avgjørende – hvert minutt teller. Likevel må pasienter fra vår region ofte transporteres over lange avstander for behandling, i et system som er sårbart for både vær og forsinkelser.
Vi vet det. Fagfolk vet det. Beslutningstakerne vet det. Likevel står vi fortsatt uten et eget PCI-tilbud i vår region. Hvor mange ganger må behovet dokumenteres før noen lytter? Hvor mange ganger må vi rope før vi faktisk blir hørt?
Nå gjelder det
Derfor er folkemøtet i kommunestyresalen i Ålesund torsdag kl. 19.00 så viktig.
Dette er ikke bare enda et møte. Det er et rop om hjelp! Et rop fra de som står i frontlinjen. Og de roper først og fremst for oss.
Hvis vi ikke møter opp nå, når så mange gode krefter faktisk ber om vår hjelp, når skal vi da gjøre det? Hvis vi ikke sier tydelig fra nå, hvem skal da tale vår sak?
Vi må møte opp. Vi må vise at dette betyr noe. For stillhet blir lett tolket som aksept. Men dette kan vi faktisk ikke akseptere.
Denne gangen er det ikke riktig å sitte hjemme, for i verste fall kan du dø av det!
