Da stemning ikke kunne kjøpes

Vi har vært igjennom julen. Men lenge før kalenderen viser desember, har vi vært igjennom flere måneder for å komme i «stemning» før vi inntar julekvelden.

Hva skjer rundt oss? Butikkene fylles med pynt og utvalgte gaver som vi kanskje ikke har bruk for, men som står der for å friste oss til å kjøpe noe før jul. Da er det viktig at vi kommer i stemning. Et merkelig ord. En sinnstilstand.

Vi bombarderes av kunstige tilstander for å løfte oss til et høyere «glad»-nivå. Men klarer vi det? Stemning?

Kanskje i små drypp. Men tempoet i denne tiden visker ut tankene på det du minnes som var godt i livet, i god stemning.

Kald krig – uten stemning

Kanskje er det derfor tankene alltid går tilbake til en vinter der stemning ikke var noe vi snakket om, men noe som oppstod av kulde, fellesskap og overlevelse.

Det er flere tiår siden, men jeg vil gå tilbake til årsskiftet 1967/68. Med en alder rundt 20 år må en ut for å avtjene verneplikten. Den går nordover på denne tiden, til GSV – Garnisonen i Sør-Varanger, Kirkenes, så langt øst en kan komme i fedrelandet. Der står vår mektige nabo Sovjetunionen bak sitt «jernteppe». Det er kald krig – uten stemning.

Vi er i en av de første dagene i januar 1968. Det er 25 minusgrader der vi står oppstilt med fullt utstyr og snøpulker pakket for sjumannslaget. Vi er 120 mann klare for operasjon «tilvenning» i Finnmarkens vinterterreng mot øst. Ifølge befalet har vi kommet i mildværet.

I tredjetropp roper troppssjefen, med opphold i 250 dager i den frie natur per år:

– Dokke trur dokke e tøff fordi dokke e fra Finnmark!

Han fortsetter:

– Men æ kjenn dokk. No skal dokke tynes til å bli grensejegere!

Med rusk i halsen følte skribenten at det ikke var bra å dra ut på tilvenningen, så garnisjonslegen oppsøkt.

– Du skal ut på øvelsen, sa legen. Men her har du noe du skal gurgle halsen med hver dag, så blir du bra.

Jeg fikk ei flaske med gurglevann. Og bra ble jeg.

40 minusgrader

Vi fikk beskjed om at temperaturen kunne gå ned mot minus 40 grader celsius under tilvenningen. Derfor fikk vi streng ordre om å snu oss og se på soldaten bak, for å sjekke om han hadde hvite flekker i ansiktet. Likeså: fikk noen forfrysninger på lårene, var det viktig å legge en avis eller et papir på stedet.

Og uansett kulde: det var viktig å gå på anvist latrine hver dag. Dobbel papir, og vaske hendene godt i snø.

Å trekke en fullastet militærpulk med mitraljøser og ammunisjon er ikke bare-bare når vi ferdes i totalt mørke. Én soldat går foran i trekket, og én på hver side, i bratt og kupert terreng. Men fulgte vi befalets ordre, var vi uovervinnelige i dette kuldeinfernoet. Dessuten var det mørkt hele døgnet.

Grave oss ned

Kulden sank mot minus 40 grader, og avdelingen fikk ordre om å «grave seg ned» i skavler. Å sette opp sjumannstelt ble ikke aktuelt i denne kulden. Dermed ble det graving inn fra to steder: to meter til hver side, en halvmeter opp unna kuldegropa, og én mannslengde rett fram med god høyde.

Flere luftehull ble laget med skistaver. Stearinlys ble plassert på strategiske steder slik at alle kunne se at lyset brant. Slukket lyset, hadde vi for lite luft i snøhula, og det var fare for kullosforgiftning. Derfor var det alltid en våken soldat på vakt. På utsiden ble inngangene bygd som på en iglo.

Glaserte vegger

Inne i snøhula ble reinskinn lagt ut som underlag for soveposene, som hadde innerpose. Beksømskoene kunne tas av, men måtte alltid legges i soveposen ellers ble de steinharde av kulden.

Skifting til tørre, rene sokker var uhyre viktig. De våte og klamme sokkene ble derfor puttet inn på brystet for «tørking» til neste dag før forflytning. Varmeenergien ble tatt vare på og fordelt.

Fra minus 40 grader ute til rundt pluss 4 grader inne i snøhula. Det gjorde at snøhula ble glasert på veggene gjennom natta.

Parafinlukt

Primusbruk inne i den trange snøhula var ikke tilrådelig når så mange soldater oppholdt seg der. Derfor laget vi et «feltkjøkken» på utsiden, skjermet med snøvegger. Et feltkjøkken med parafinlukt i fast og flytende tilstand.

Det var som om livet oppstod der og da, med parafinflammen som smeltet snø. Snø ble igjen til kaffegrut, og kjelen ble satt til militærtrekking i noen minutter. Det vil si: masse kaffe, hvile, trekke kjelen opp og ned fire–fem ganger, og siste gang en halv kopp snø på toppen – i 39,5 grader.

Julestemning

Vi er nå i herrens år 2026.

Vi er på vei for å komme i julestemning, hva nå det er, når alle nordmenn går bananas med lysorgie. Men er de i stemning?

Nei. Vi leter. Febrilsk. Som skremte høns, fra kjøpesenter til kjøpesenter.

Så setter kulden inn. Ovnen skal fyres.

Tennbrikettene tas fram. De små, hvite putene. Lett antennelige.

De tar fyr. Og plutselig er den der.

Lukta av parafin.

Jeg er kommet i STEMNING.

Kanskje er det slik stemning oppstår. Ikke når vi jager etter den, men når noe ekte, gammelt og uventet finner oss.