«De kritiske tenkerne»
De siste årene har vi sett en eksplosjon av mennesker som mener de har gjennomskuet alt: systemer, institusjoner, forskning, politikk, økonomi, medier, og i noen tilfeller hele verdensordenen.
Det begynte med vaksinemotstand. Men det har siden forgrenet seg inn i alt fra strømpriser til internasjonal kriminalitet, skatter og avgifter og valgprosesser. Det finnes knapt et tema denne gruppen mennesker ikke hevder å ha unik innsikt i.
De kaller seg kritiske tenkere, sannhetssøkende, patrioter og uavhengige. Alle vi andre, vi som ikke har forstått noe, kaller de konspirasjonsteoretikere.
Det mest fascinerende er ikke meningene i seg selv, men selvtilliten. En urokkelig overbevisning om at de har sett noe alle andre har oversett. At tiår med forskning, fagkunnskap og institusjonell erfaring er mindre verdt enn deres egen magefølelse og et par videoer på nettet.
Det er en merkelig form for intellektuelt frikoblet selvsikkerhet: en tro på at komplekse samfunnsstrukturer kan avfeies med et tastetrykk. At alle som faktisk jobber med disse spørsmålene – forskere, fagfolk, økonomer, jurister, ingeniører – er naive, korrupte eller «lurt».
Men når man skreller bort retorikken, står én ting igjen: En dyp motvilje mot ansvar. Ansvar for kunnskap og for fellesskap. Og ansvar for konsekvensene av egne påstander.
Og ofte også et økonomisk motiv – en stadig oppfordring om å støtte, donere og bidra. Ikke til en sak, ikke til et fellesskap, men til enkeltpersoner som hevder at deres meninger i seg selv er en tjeneste, en gave til folket.
Det mest avslørende, er at når alt koker ned, handler det ikke om samfunnsopplysning, men om selvhevdelse. Ikke om fellesskap, men om egeninteresse. Ikke om å bygge noe, men om å rive ned tilliten til alt og alle – uten å ta ansvar for hva som står igjen.
