– Dette er ikke omstilling, det er demontering

Helse Møre og Romsdal står i en dyp økonomisk krise. Men retningen som nå stakes ut gjennom Samordna plan, AIO, er ikke modernisering.

Utviklingsplanen 2027–2030, ambulansestrukturen og omstillingsplanen, er en systematisk nedbygging av helsetjenestene i fylket. Tiltakene er økonomiske nødgrep som svekker pasientsikkerheten, undergraver fagmiljøene og skyver stadig større ansvar over på kommunene – uten at kommunene har kapasitet til å bære det.

Foretaket skriver selv at det har «omstilt for over 630 MNOK på to år» og likevel «mangler framleis 600 MNOK». Likevel foreslås kutt som direkte rammer akuttberedskap og pasientflyt: fjerning av dagbil i Kristiansund, redusert nattberedskap i Ulstein, sammenslåtte beredskapsområder, redusert døgnkapasitet, svekkede vaktordninger og ytterligere nedbygging av SNR Kristiansund og ved Volda Sjukehus. Dette er ikke omstilling, det er demontering.

Manglende likeverd – PCI som symbol på en større svikt

PCI‑tilbudet er et tydelig eksempel på at pasienter i Møre og Romsdal ikke får likeverdige tjenester. I et fylke der avstandene er store og minutter avgjør liv, er det uakseptabelt at deler av befolkningen fortsatt ikke har samme tilgang til livreddende behandling som andre. Når HMR samtidig vurderer kutt som svekker akuttberedskap og døgnkapasitet, blir det tydelig at økonomi – ikke fag – styrer prioriteringene.

Det samme ser vi i Kristiansund og Volda. Å «optimalisere» tilbudet i Kristiansund og «vurdere» føde- og akuttfunksjoner i Volda er ikke utvikling. Det er nedbygging av to sykehus som allerede er svekket. Resultatet blir lengre reisevei, økt press på Molde og Ålesund og svekket rekruttering. Dette bryter direkte med prinsippet om likeverdige helsetjenester.

Dobbeltkommunikasjon om Helseplattformen

Et av de mest alvorlige styringsproblemene er dobbeltkommunikasjonen rundt Helseplattformen. Når ledelsen møter Stortinget og omtaler systemet som et moderniseringsløft, men i interne dokumenter beskriver det som en hovedårsak til økonomikrisen, undergraves tilliten. I styrepapirene pekes HP ut som en sentral driver bak et omstillingsbehov på 600 millioner kroner, samtidig som Stortinget får høre at utfordringene er håndterbare.

Dette er ikke bare dårlig kommunikasjon. Det er et demokratisk problem. Når Stortinget får én virkelighet og ansatte, kommuner og innbyggere en annen, blir reell politisk kontroll umulig. Det er nettopp derfor kontrollkomiteen må følge nøye med.

Utydelig retning – og et styre som ikke viser vei

Det mest urovekkende er at det er umulig å se hvilken retning ledelsen og styret faktisk ønsker for HMR. De fire sakene som nå behandles, peker i ulike retninger og mangler en samlet strategi. På den ene siden snakker ledelsen om utvikling og modernisering. På den andre siden foreslår de kutt som svekker akuttberedskap, døgnkapasitet og fagmiljø. Det er umulig å lese ut av dokumentene om målet er sentralisering, desentralisering eller ren nedbygging. Når strategien er uklar, blir styringen uklar – og tilliten svekkes.

Kommunene blir sittende igjen med risikoen

Når HMR kutter i døgnkapasitet, akuttberedskap og prehospitale tjenester, flyttes belastningen direkte over på kommunene. Det betyr flere utskrivningsklare pasienter uten tilbud, økt press på legevakt og fastlegeordning og større behov for kommunale akuttsenger. Kommunene står allerede i en krevende situasjon. De kan ikke absorbere denne risikoen. Likevel er det nettopp det som skjer når spesialisthelsetjenesten bygges ned uten plan og uten samhandling.

Et nødvendig løft som risikerer å bli marginalisert

Det nye AIO‑bygget i Ålesund skulle være et etterlengtet løft for sykehuset og regionen. Men når bygget står klart til å bemannes og tas i bruk, møtes det ikke med en plan for opptrapping – men med nedbemanning. Risikoen er åpenbar: Et nødvendig tilskudd til Ålesund sjukehus kan bli marginalisert før det i det hele tatt kommer i drift. Det vil ikke bare svekke effekten av investeringen, men også påføre helseforetaket betydelige kostnader i form av ubrukte arealer, ineffektiv drift og tapt gevinstrealisering. Å bygge nytt uten å sikre bemanning og bærekraftig drift er ikke utvikling. Det er dårlig økonomistyring – og HMR kan ende opp med å betale dyrt for det.

Nå må helseministeren og Stortinget ta ansvar

Når et helseforetak beveger seg i retning av strukturelle kutt som svekker pasientsikkerhet, bryter med prinsippet om likeverdige tjenester og skyver risikoen over på kommunene, er det ikke lenger et internt styringsspørsmål. Det er et nasjonalt ansvar. Helseministeren kan ikke lenger vise til foretakenes autonomi når liv og helse står på spill. Stortinget – og særlig kontroll‑ og konstitusjonskomiteen – må nå stille spørsmål ved om styringen av HMR er i tråd med lovverket og de nasjonale helsepolitiske målene.

Når pasientsikkerheten settes i spill, er det ikke bare en faglig svikt. Det er et demokratisk problem.