En finansieringsmodell ute av kontroll
– og et politisk fravær som forsterker krisen. Det skriver leder og nestleder i Foreningen Sjukehuset vårt i denne kronikken.
Fakkelaksjonen utenfor Ålesund sjukehus 6. februar var et tydelig varsel. Ikke en protest mot lokal ledelse, men et rop fra ansatte som i årevis har stått i en driftssituasjon som ikke lenger er bærekraftig. Konstant press gjør folk syke eller følelsesmessig avstengt – begge deler ødelegger arbeidsmiljøet og svekker pasientsikkerheten. Når ledere og fagfolk nå trekker seg fordi de ikke lenger kan ta ansvar for trygg drift, er det et alvorlig signal.
En modell som bryter sammen
Krisen i Helse Møre og Romsdal skyldes ikke lokal ledelse, men strukturelle rammer som ikke lenger henger sammen. Finansieringsmodellen som kom i Helse Midt-Norge i 2022, har svekket muligheten til å bygge buffere, og tåler ikke dagens belastninger.
Når rundt 30 prosent av inntektene innen somatikk er aktivitetsbaserte ISF-midler, fører aktivitetskutt direkte til inntektsfall. Å spare 500 millioner krever store aktivitetskutt – som igjen reduserer inntektene og forsterker ubalansen. Det er en matematikk som ikke går opp.
Helseplattformen – en ekstra byrde
Helseplattformen skulle gi gevinster. I stedet har den økt tidsbruk, redusert effektivitet og lagt ytterligere press på ansatte. IT-kostnadene i HMR er ute av kontroll, i stor grad som følge av systemet. Dette er ikke normal modernisering, men en utgiftsvekst foretaket verken kan styre eller bære.
Kapitalkostnadene – den tause driveren
Kapitalkostnadene har eksplodert. Renter og avdrag øker uavhengig av drift. Når Helse Midt-Norge øker lånegjelden til HMR med 500 millioner for å styrke likviditeten, gir det en kortsiktig pustepause – men en langsiktig forverring.
Tallene viser alvoret:
- IKT-kostnader: fra 216 mill. (2019) til over 650 mill. (2025)
- Avskrivninger: fra 185 mill. til 349 mill.
- Finanskostnader: fra 10 mill. til 319 mill. (2026)
- Samlede faste kostnader: fra 391 mill. til over 1,4 mrd.
Kostnadene øker altså med én milliard på tre år – mens finansieringsrammen fra Stortinget står stille. Likevel får HMR beskjed om å kutte 600 millioner i 2026, samtidig som underskuddet forventes å bli minus 400 millioner.
Dette er ikke bærekraftig.
Nødvendige investeringer blir en klamp om foten
Investeringene i SNR og AIO-bygget binder opp over 21 prosent av basisrammen før én pasient er behandlet. Når faste kostnader vokser raskere enn inntektene, blir personalkostnader den eneste fleksible posten – og dermed den som kuttes. Det truer kapasitet, kvalitet og tilgjengelighet.
Dette er ikke et effektiviseringsproblem. Det er et systemproblem.
En strukturell ubalanse som ikke kan løses lokalt
Kostnadsveksten overstiger inntektsutviklingen. ISF-andelen gjør aktivitetskutt selvforsterkende. Uten nasjonale og regionale grep vil innsparingene gå utover sørge-for-ansvaret.
Ålesund sjukehus og HMR står i en økonomisk klemme skapt av en finansieringsmodell som ikke tar høyde for kapitalkostnader, teknologi, demografi eller geografi. Det er ikke viljen som mangler – det er systemet som krever mer enn det er mulig å levere.
Politisk forutsigbarhet – ikke flere kutt
Situasjonen krever langsiktige rammer og en helhetlig vurdering av hvordan investeringer, digitalisering og drift skal balanseres. Det er ikke mulig å «effektivisere» seg ut av en kostnadsvekst som i hovedsak er styrt av eksterne beslutninger.
Finansieringsmodellen, investeringsregimet og de regionale prioriteringene må vurderes på nytt. Uten slike grep vil handlingsrommet krympe ytterligere, og pasienttilbudet svekkes.
Helse Midt-Norge og departementet må ta ansvar
Når et helseforetak ikke lenger kan oppfylle sitt samfunnsoppdrag, har styret og det regionale helseforetaket plikt til å varsle. Å sitte stille i båten når den synker, er ikke ansvarlighet.
Helse Midt-Norge må erkjenne at situasjonen ikke kan løses med mer gjeld, flere kutt eller nye effektiviseringskrav. Problemet må løftes til departementet og Stortinget. Dette er ikke en lokal utfordring, men en systemsvikt.
Helseminister Jan Christian Vestre må sette seg grundig inn i situasjonen. Finansieringsmodellen for sykehusbygg må endres – eller skrotes – og Magnussen-modellen må gjennomgås på nytt. Dette handler ikke bare om HMR, men om tilliten til at fellesskapets helsetjeneste faktisk kan bære oppgavene den er satt til å løse.
