En gullkantet reise til skiskytingens Mekka

Da vi oppdaget at Runar Paulsen hadde vært på OL-tur, tok vi kontakt og spurte om han ville sende oss et lite reisebrev. Han stilte sporty opp, og her er historien hans fra de Olympiske vinterleker i 2026:

I hjertet av Dolomittene, der forhistoriske korallrev møter tyrolsk ompamusikk, ble fire norske venner vitne til olympisk magi. Dette er fortellingen om en reise preget av språklig mangfold, strenge sikkerhetskontroller og en folkefest som kulminerte i norsk triumf under de «bleke fjell» i Anterselva.

Dette er historien om OL-opplevelser i Milano/Cortina – fortalt av en av fire som var der. Eller nærmere bestemt: fra den delen av lekene som utspilte seg rundt Cortina i hjertet av Dolomittene. Området strekker seg gjennom regionene Veneto og Trentino-Syd-Tirol, hvor sistnevnte var en del av det østerriksk-ungarske dobbeltmonarkiet fram til første verdenskrig.

I Trentino lever tysk og italiensk side om side, og i enkelte dalfører lærer barna fortsatt det lokale språket ladin. I Val Gardena undervises det faktisk i tre språk helt fra barnehagen av. For vår del gikk praten mest på engelsk og en god del tysk.

Geologisk sett er Dolomittene et forhistorisk korallrev som er omdannet til kalkstein. Landskapet er kjennetegnet av flate høyplatåer som brått ender i spektakulære, bratte fjellvegger. På italiensk kalles de ofte Monti Pallidi – de bleke fjellene – fordi fargen er hvit og lys gul, i motsetning til de mørkere granittfjellene vi finner andre steder.

Skiskytingens Mekka

I mellom-Europa er skiskyting den store publikumsidretten, og i Italia, og inn imellom «de bleke fjell» er det Anterselva (Anholz) som er «mekka». Anterselva ligger i enden av en trang sidedal fra hoved dalen, som starter ved Brennerpasset og går ned til Gardasjøen. Veien inn fra hoveddalen er 54 km, og til dels kronglete og smal.

Hit fraktes det 30.000 tilskuere på renndager. Til OL øvelsene i Anterselva var det utsolgt på stadion til hvert eneste renn. Selv om de siste fem kilometerne gikk med shuttlebuss, var de resterende 49 kilometerne preget av kø og logistisk kaos – men på magisk vis fløt det likevel.

Jeg ble fratatt bjellene

På vår første renndag tok vi drosje. Turen på 49 kilometer tok nesten tre timer; vi sneglet oss av sted fra halv ni om morgenen. Og var framme halv tolv – heldigvis i god tid før start. Vel ute av drosja ble vi slust inn i effektive shuttlebusser, og plutselig sto vi med ærefrykt på den velrennomerte stadion.

Kun ett hinder igjen – sikkerhetskontroll. Først ble vi fratatt bjellene vi et annet år hadde kjøpt til samme formål, i Holmenkollen. Ved neste kontroll mistet vi de norske flaggene fordi selve pinnen til flagget var spiss. Da oppdaget vi at andre, mer rutinerte skiskytterfan, hadde kappet av tilsvarende spisser, og fikk passere med butte pinner.

Etter rennet fikk vi hente ut igjen bjellene, men flaggene var forsvunnet for godt – sikkert «tatt vare på» av en som, etter dagens hendelser, skulle ønske seg norsk statsborgerskap.

Tyrollisk Ompamusikk og øl

Vel inne på arenaen var det beint inn i ølteltet! Et gigantisk telt, for matservering, ølservering, varm krydret rødvin og «hurra meg rundt» stemning. På scena sto et «ompaorkester» som spilte høylytt til kjente drikkeviser (av de mest kjente er vel «Ein prosit, ein prosit, der gemutlichkeit») og andre allsanger.

Stemningen sto i taket – og vi lot oss rive med i spetakkelet. Vi nærmet oss bokstavelig talt himmelen, der alle sto på bordene og viftet med sine «butte» flaggstenger.

For en herlig opptakt. Teltet hadde plass til mange tusen mennesker og var straks fullpakket av folk fra alle nasjoner. En salomonsk blanding av tungemål og tale – «Ein prosit» for stemningen – den runget gjennomgående og alle ble forbrødret og forsøstret lenge før rennet begynte.

Ja vi elsker runger over «de bleke fjell»

Så tømtes teltet gradvis og massene fløt inn over stadionanlegget, til rett inngang, rett tribune, seksjon og rad. Militær presisjon og meget effektiv. Vi ble stuet sammen, trykket inn blant andre nasjoner og plutselig var vårt reisefølge blitt til fire individer. Vi ble slukt inn i folkehavet, inn i stemningen og inn i en vanvittig opplevelse.

Så gikk startskuddet for 20 km normaldistanse herrer, individuell start! Med 85
startende, som starter med 30 sek mellomrom. Altså 42,5 minutt mellom første og siste startende, alle skal skyte fire ganger (to stående og to liggende, eller var det omvendt?). Total løpstid i overkant av en time, så her var det vanskelig å følge med.

Hadde det ikke vært for storskjermer, god speaker. Litt tyvtitting på egen
mobiltelefon og et klart hode, og høy kunnskap, så hadde det blitt vanskelig. Når det ble for innviklet så var det bare å gå ned under eller bak tribunen for påfylling av varm krydret rødvin. Også for tømming gikk man samme vei, og vi ble overrasket over anstrengelsene som gjøres for å holde toaletter rene hele tiden.
Kapasiteten på utskjenkningen er det heller ingenting å si på – 30 000 mennesker uten kø inne på området.

Oppløpet og seier

Vel tilbake på tribunen, med klarnet syn og ny energi, fulgte vi speakerens helhjertede innsats for å formidle resultatlistene som ble oppdatert løpende. Passering 2,5 km, første skyting, 5 km, andre skyting, franskmennene skyter fenomenalt, mellomtider, tredje skyting, siste skyting.

Vår mann skyter fult hus og da ble det plutselig klart for Speakeren at der var en nordmann. 12 sekunder bak Eric Perot som på det tidspunktet var i tet – vår egen Johan Olav Botn!

Speaker hadde nok sitt eget veddemål på Eric Perot, og gjorde sitt til for å hause opp franskmannen (som er halvt nordmann), og vi hørte at han måtte spise sin egen hatt når Botn passerte mål – til gull.

Lægereid snek seg inn til 3. plass!

For en stemning, for en utladning – vi gikk amokk på tribunen sammen med alle vi var innestuet sammen med – uansett nasjon – tribunen løftet
seg og seierherren ble hyllet av 30.000 tilskuer – et spetakkel uten like!

Flaggene, med butte tupper ble kastet i været, gratulasjonene strømmet på – vi var de norske som vant.

Franskmennene fikk 2. plass. De var lykkelige. Vi var lykkelige over seier og
tredjeplass og vi sto der til nasjonalsangen var sunget. Vi sang med av hjertens lyst, drevet av stemningen, utløst av spenningen. Sang til vår stemme brast. Vi sang for våre helter. Vi sang for landet og vi sang for en fenomenal opplevelse. Og vi sang i skjønn forening med de som er glade i sporten.

En lava strøm

30.000 skulle også hjem igjen, så vi gikk i tog. Nei vi fløt ut av stadion som en
lavastrøm mot shuttlebussene. Deretter tok vi buss til togstasjonen og tog til Brixen, så 45 min med taxi til vårt hotell.

Vi brukte 4 timer på returen på ca 80 km. Sure miner hadde vi parkert hjemme. Vi fløt på en bølge av oppløftethet, i seiersrus. Vi fløt med alle de andre som skulle samme vei og som hyllet dagens vinner, og som vi hadde delt dagens opplevelse med.

Det er minner for livet. Minner fra de «bleke fjell» som for alltid er risset inn i kalksteinen – og i oss.