Fellesskapet som fortjener mer enn festtaler
Frivilligheten i Ålesund er ikke en sektor. Den er ikke et kommunalt prosjekt. Den er et fellesskap av mennesker – tusenvis av timer, kompetanse, engasjement og lokalt ansvar som skaper aktivitet, tilhørighet og livskvalitet.
Likevel har kommunen i årevis behandlet frivilligheten som en budsjettpost som kan skyves på, ikke som en samfunnsressurs som må styrkes.
Det er på tide å si det tydelig: Ålesunds frivillighet har båret kommunen. Nå må kommunen begynne å bære frivilligheten.
En historikk som ikke tåler bortforklaringer
I perioden 2019–2023 – da kommuneøkonomien var betydelig sterkere enn i dag – styrket kommunen verken frivilligheten eller kulturfeltet. Tilskuddene ble ikke prisjustert, driften ble uforutsigbar, og flere miljøer opplevde stagnasjon. Dette er dokumenterte forhold, ikke politiske påstander.
Frivilligheten sto igjen i en situasjon der kommunen snakket varmt om samarbeid, men leverte lite av det som faktisk gir bærekraft: forutsigbarhet, dialog og tydelige rammer.
Frivilligheten som politisk blindfelt
SVs Marianne Ulvestad har kritisert dagens posisjon for manglende tiltak. Kritikken treffer – men den treffer også SV selv. I to perioder med sterkere økonomi svekket kommunen frivillig sektor i stedet for å styrke den. Å late som om denne historikken ikke finnes, er ikke redelig.
Frivilligheten trenger ikke flere partier som bruker den som et retorisk verktøy. Den trenger politisk ansvarlighet.
En kommune som må slutte å gjemme seg bak paragrafer
Ålesund kommune har utviklet en praksis der den møter frivilligheten med henvisninger til «kommunale krav» og «regelverk som ikke gir rom». Dette er ikke realitetsorientering. Det er en politisk viljeserklæring forkledd som administrativ nødvendighet.
Trygghet og likebehandling er avgjørende. Men når frivillige bruker mer tid på å navigere kommunal motvilje enn på å skape aktivitet, er det kommunen som svikter – ikke frivilligheten.
Politikerhonorarer skulle styrke frivilligheten – hvordan er pengene brukt?
Posisjonen vedtok at økningen i politikerhonorarene skulle gå til frivilligheten. Det var et tydelig signal om prioritering. I dag finnes det ingen spor av disse midlene i frivillig sektor.
Dette er ikke et teknisk spørsmål. Det er et politisk ansvar. Ålesundlista vil kreve en full gjennomgang av vedtaket og en forklaring på hvorfor midlene ikke har nådd dem de var ment for.
Frivilligheten er styrket – men ikke nok
Dagens posisjon styrer i en tid med vesentlig svakere økonomi. Likevel har den styrket frivilligheten, videreutviklet lavterskeltilbud uten skatteøkninger og gitt kulturaktører større forutsigbarhet. Et viktig signal kom også da posisjonen valgte bort økte politikerhonorarer og lot midlene gå til frivilligheten.
Arne Almås fra Ålesundlista viste dette i RÅ24 16. juli: Hovedutvalg for teknisk, miljø og samferdsel vedtok enstemmig prinsipper for bedre samarbeid mellom kommunen og frivillige lag og organisasjoner – med faste dialogmøter, tydeligere retningslinjer og en mer løsningsorientert praksis.
Dette er ikke partipolitikk. Det er et spørsmål om hvilken kommune vi ønsker å være.
Frivilligheten trenger handling – ikke posisjonering
Ålesundlista mener at frivilligheten må løftes ut av symbolpolitikken og inn i konkret styring. Det betyr:
- Forpliktende dialogarenaer – ikke ad hoc-møter som gir lite og binder ingen.
- Flerårige rammer – ikke årlige budsjettkamper som skaper usikkerhet.
- Prioritering av aktivitet – ikke administrativt sluk og interne omdisponeringer.
- Gjennomgang av honorarvedtaket – ikke flere bortforklaringer.
Frivilligheten er en av Ålesunds viktigste samfunnsressurser. Den fortjener politisk handling – ikke politisk tåkelegging.
