Fortjener svar – ikke bortforklaringer fra helseministeren
Helse Møre og Romsdal er i ferd med å knele. Det er ikke lenger snakk om varsler – det er realiteten. I Ålesund har en av sjukehusets mest erfarne klinikkledere nylig gått av etter å ha blitt presset ut fordi hun nektet å godta et løp som truer pasientsikkerheten.
Når ledere som står opp for faglighet forsvinner, og ansatte står sjokkerte igjen, er det et tegn på at systemet er i ferd med å bryte sammen. Da trenger vi en administrerende direktør som forsvarer verdiene – ikke en som nikker i takt med Helse Midt-Norge og helseministeren.
Tåler ikke møte med fakta
Midt i dette hevder helseminister Jan Christian Vestre at Helse Møre og Romsdal har «flere ansatte enn planlagt». Det er en påstand som ikke tåler møte med fakta. Fra 2019 til 2025 økte bemanningen ved St. Olavs hospital med rundt 1000 ansatte, ved Helse Møre og Romsdal med rundt 400 og ved Helse Nord-Trøndelag med rundt 200. Målt i prosent av foretakenes størrelse har St. Olavs hatt en vekst på 8–9 prosent, HMR rundt 6 prosent og HNT rundt 5 prosent. Det er altså St. Olavs som har den klart største veksten. HMR ligger midt i feltet. Det finnes ingen dokumentasjon som støtter helseministerens påstand.
Når tallene viser én ting og helseministeren sier noe annet, er det ikke lenger et spørsmål om misforståelser. Da må han forklare seg. Men bemanning er bare én del av bildet.
Økonomisk sjakk matt
Det virkelige spørsmålet er dette: Hva slags ansvar tar helseministeren for helhetlig helsetilbudet i Møre og Romsdal med denne krisen som bakteppe?
Historien taler sitt eget språk; Den sentrale finansieringsmodellen Magnussen 2 ble så ugunstig for St. Olavs hospital at Helse Midt-Norge satte ned en faggruppe for å foreslå en løsning. Gruppen leverte en enstemmig innstilling – men innstillingen ble lagt i skuffen. I stedet valgte Helse Midt-Norge en hybridmodell som sikret St. Olavs en mer fordelaktig fordeling. Sammen med enorme rente- og avdragskostnader for det nye sjukehuset på Hjelset, er HMR satt i økonomisk sjakk matt. Ser helseministeren hele bildet – eller velger han å se bort?
Kan ta flere år
Samtidig sendes PCI-tilbudet ut på en lang omvei. Helseministeren ber Helsedirektoratet lage nye nasjonale retningslinjer, vel vitende om at dette kan ta flere år. I mellomtiden sitter befolkningen i Møre og Romsdal igjen med trombolyse – en nødløsning når PCI ikke er tilgjengelig. Sverige har 28 PCI-sentre. Norge har 8. Likevel mener helseministeren at dagens situasjon er «god nok» for vår region, til tross for at fagmiljøene er krystallklare: dette er ikke likeverdig behandling.
Og som det, ikke det var nok: Helseplattformen – bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet – ble påtvunget sjukehusa i Midt-Norge før systemet var ferdig utprøvd. Feilene har kostet HMR flere titalls millioner, penger som måtte tas rett fra drift. Kontroll- og konstitusjonskomiteen kaller situasjonen en skandale. Likevel sendes regningen videre til sjukehusa og pasientene.
Resultatet er at spesialisthelsetjenesten i Møre og Romsdal svekkes år for år. Det er ikke lenger bærekraftig. Det er ikke lenger forsvarlig. Og det er ikke lenger mulig å bortforklare.
Derfor står to spørsmål ubesvart etter helseministerens uttalelser på NRK:
Hvor er dokumentasjonen som viser at HMR har ansatt mer enn planlagt, når alle tilgjengelige tall viser det motsatte? Og hva slags ansvar tar helseministeren for at befolkningen i Møre og Romsdal mister likeverdige, livsnødvendige helsetjenester?
Ansatte forventer svar. Folk flest forventer svar. Møre og Romsdal fortjener bedre enn dette.
