Fra ei russemamma

Denne gangen var det en 19 år gammel gutt, en ung mann, som stod foran meg og smilte bredt. Et ekte «jeg har det så bra nå og endelig!»-smil. Øynene hans lyste.

Denne unge mannen er eldstesønnen min. En jeg er veldig stolt av, men også en som utfordrer meg.

Det var noe spesielt med ham der han stod på terskelen til tidenes fest: årets russefeiring. Han og kompisgjengen – endelig! Stikkordene var overtenning, eufori, lykke og enorme forventninger. Spenningen syntes både i blikket og i kroppen.

Denne teksten skal ikke handle om verdens beste gutter som fortjener verdens beste russefeiring – selv om jeg mener nettopp det. Den skal heller handle om hva slike tente lys gjør med oss voksne. Med meg, og kanskje med deg også. Hva vi kan lære av disse unge menneskene.

Vi kan jo prøve å bytte ut uttrykket «fremtidens håp» med bare «fremtiden». For det er jo nettopp det de er. Og jeg kjenner faktisk på en ro over at det er disse som etter hvert skal ta over. Det virker som vi kan stole på dem. De er unge, men kloke. Og standhaftige.

Inkludering

I år er det seks russebusser i lille Ålesund. I tillegg finnes det sikkert en hel haug med russebiler som jeg ikke har oversikt over. Hver buss har mellom 19 og 32 medlemmer. Totalt er det rundt 150–160 russ som skal hoppe opp og ned til høy bass inne i bussene.

De vil bare ha det gøy og være bekymringsfrie i noen uker.

Uansett om man er med på buss, bil eller bare er innom av og til, så virker det som det er plass til alle. Det er fint. At disse ungdommene, fremtiden vår, er så inkluderende at man regnes som fullverdig medlem, selv om man ikke er med på selve bussen. Man får likevel være med og rulle. Fordi de ikke vil stenge noen ute.

Jeg tar meg selv i å tenke at vi ikke var like inkluderende i 1998, da jeg selv var russ. Vi hadde riktignok ikke buss, men vi hadde en knallrød Ford.

I følge ChatGPT kan «rulling» defineres som:

• å være med på russebuss eller russebil
• å feste sammen med russen
• å henge med russ selv om man ikke er russ selv

Alt handler egentlig om inkludering og sosialt fellesskap.

Her hadde det lett blitt 1–0 til russ 2026 over russ 1998. Ikke for å snakke ned mitt eget russekull, som i dag består av 46–47-åringer, men vi kan vel være ærlige og si at vi ikke var like bevisste på inkludering for snart 30 år siden?

Innsatsen bak feiringen

Mange av årets russ har stått på lenge. De har brukt mye av tiden de siste to årene på videregående til forberedelser. Det krever motivasjon, utholdenhet, optimisme, og helt konkret: økonomi.

Mange skeptiske foreldre har ment at «disse pengene må dere skaffe selv». Og det har de gjort.

Russen har jobbet hardt, møtt hindringer underveis og likevel ikke gitt opp. De aller fleste har også hatt mye jobb ved siden av skolegangen.

Russ anno 2026

Nå er det kanskje nok skryt av årets russekull. I hvert fall for øyeblikket – mer skryt kommer sikkert senere. Dette skal nemlig ikke være et sånt innlegg.

Det skal heller være et «slapp av, vi trenger ikke bekymre oss»-innlegg. Til oss voksne. Foreldre, besteforeldre, tanter og onkler.

Jeg liker å tro at det helst er generasjonen over meg som sier at «alt var bedre før». Samtidig tar jeg meg selv i å tenke det av og til jeg også. Kanskje sier jeg det høyt innimellom. I hvert fall om enkelte ting.

Men det er jo ikke hele sannheten.

Dagens ungdom, mange av dem årets russ, kan mye. De undersøker, reflekterer og er bevisste. De er mer enn en gjeng umodne gutter og jenter som hopper opp og ned på et klissete bussgulv til bass og egenkomponerte låter.

De er sammensveisede, kreative, standhaftige og inspirerende.

De finner på mye rart også. Prosjekt russ har aldri hatt så mange «før-faser» som nå: dekknavn, ulike antrekk til ulike anledninger, happenings og hemmelige planer bak ryggen på oss voksne.

Russen har rett og slett utvidet hele russekonseptet og virker fast bestemt på å makse alt som kan makses. De kan fest, og de vet hvordan man markerer 13 års fullført skolegang.

Jeg husker at jeg hadde én russebukse og én genser. Vi hadde ett navn på russebilen gjennom hele russetiden. Mye er forandret. Og mye har faktisk forandret seg til det bedre.

At russetiden nå er flyttet til etter eksamen, er fantastisk – og på tide. Det er fornuftig politikk og gir en russ som kan slappe mer av når feiringen først er i gang.

Inspirasjon?

Vi voksne kan velge å la oss imponere, inspirere – eller irritere – av russen.

De er opptatt av samhold, gode verdier og holdninger. De ønsker at både politiet og folk flest skal like og respektere dem.

Jeg leste et innlegg i en e-avis her om dagen, der en russegutt sa at russen ønsker å vise respekt, men også forventer respekt tilbake. At tidligere ugagn fra eldre russekull ikke skal gå utover nye kull.

Jeg tenkte: Helt enig. Gi dem en sjanse. De ønsker blanke ark, og det kan vi vel gi dem?

Ungdommer i en ny tid

Inhabil som jeg er, både som russemamma i år og som russemamma for første gang, mener jeg at vi har mye å lære av årets russekull og ungdom generelt.

De er ikke som oss. Ikke som vi var. Ikke som generasjonene før dem. De er seg selv: ungdommer i en ny tid, i en verden som er i stadig endring.

Vi lever i en urolig og utrygg verden, og vi begynner dessverre å bli vant til uro. Våre ungdommer vokser opp i en verden med en helt annen virkelighet enn den vi voksne kjenner. Derfor skal vi også være litt ydmyke når vi tror vi forstår alt de står i.

Har du troa?

Ungdommene våre gir meg faktisk ro. Det høres kanskje voldsomt ut å si det sånn, men jeg mener det. Jeg har troa. De har i hvert fall overbevist meg.

Der de står og gliser bredt foran bassdunkende russebusser. Hva med deg?

Har du troa?