Har helseministeren mistet kontakten med det virkelige livet?

Det er blitt et ritual: Helseminister Jan Christian Vestre (Ap) kommer til Møre og Romsdal, lytter, nikker og uttrykker forståelse. Så reiser han videre uten å legge igjen annet enn nye formuleringer og gamle løfter om at helseforetaket må omstille for å komme i økonomisk balanse.

Samtidig må Helse Møre og Romsdal nok en gang forklare at økonomien er så presset at selv kritiske tjenester står i fare.

Et helseforetak i knestående – og en minister på autopilot

HMR står midt i en økonomisk krise som ikke lenger kan skjules. Foretaket må kutte i prehospitale tjenester – selve livsnerven i et langstrakt fylke der avstandene er store, og responstid kan være forskjellen mellom liv og død. Samtidig vurderes nedleggelse av fødetilbudet i Volda, en beslutning som vil ramme hele Sør-Sunnmøre og grenseregionen mot Vestland.

Når helseministeren likevel hevder at Volda skal være et «slags akuttsykehus», er det vanskelig å tolke det som annet enn politisk tåkelegging. Et sykehus har akuttberedskap – eller så har det det ikke. «Slags» er ikke en medisinsk kategori.

Dobbel bokføring – eller dobbel retorikk?

Mistanken om politisk dobbeltbokføring melder seg raskt. Hvordan kan en minister møte et helseforetak som mangler midler til å opprettholde dagens beredskap – og samtidig love en dramatisk reduksjon i ventetider rundt neste sving?

Jan Christian Vestre lover at ventetiden i norsk helsevesen snart skal ned til 60 dager, et løfte statsminister Støre også har løftet fram. Det er nesten så man må beundre motet. Eller fraværet av realitetskontakt. Enten undervurderer han alvoret, eller overvurderer han effekten av egne løfter. Eller i verste fall håper han at folk ikke ser at regnestykket ikke går opp.

For det er ikke mulig å kutte i tjenester, redusere kapasitet, legge ned tilbud – og samtidig levere kortere ventetider. Ingen helseøkonom i Norge ville signere på et slikt regnestykke.

Tilliten til Vestre er brukt opp. Fylkespolitikere både i Ap og andre partier i Møre og Romsdal har uttrykt det som i praksis er mistillit. Kjente Ap-profiler i fylket har meldt seg ut i ren frustrasjon. Det er et tydelig signal om at folk er i ferd med å miste troen på partiet.

Ventetidsløftet som politisk placebo

Løftet om maks 60 dagers ventetid fungerer som et politisk plaster: Det dekker såret, men helbreder ingenting. Det koster ingenting å si – og alt å gjennomføre. Og det tar ikke inn over seg virkeligheten i distriktene, der rekruttering, avstand og økonomi gjør situasjonen langt mer krevende enn i Oslo.

Når HMR allerede varsler at økonomien gjør det vanskelig å nå dagens ventetidsmål, blir ministerens garanti ikke bare urealistisk – men uansvarlig.

Når ord blir billigere enn helsehjelp

Det er lett å love bedre helsetjenester når man ikke samtidig legger penger på bordet. Det er lett å love kortere ventetider når man ikke selv må prioritere mellom fødetilbud, ambulansetjenester og akuttberedskap. Det er lett å love trygghet når man ikke selv står i den.

Men for innbyggerne i Møre og Romsdal er dette ikke retorikk. Det er hverdagen. Det er tryggheten deres. Det er helsen deres.

Og nettopp derfor er tomme løfter farligere enn ingen løfter.

Konklusjon: Møre og Romsdal trenger realpolitikk – ikke retorikk

Hvis helseministeren mener alvor med ventetidsløftet, må han starte med å redde økonomien i HMR. Hvis han mener alvor med at Volda skal være et akuttsykehus, må han definere hva det faktisk innebærer – og finansiere det. Hvis han mener alvor med å styrke helsetjenesten, må han slutte å snakke i overskrifter og begynne å handle i budsjetter.

For i Møre og Romsdal er ikke ventetiden på behandling det største problemet. Det er ventetiden på en helseminister som faktisk leverer.