Når kongen dør, ser vi hva som samler oss

Hva er egentlig mest demokratisk – monarki eller republikk?

Det er et spørsmål som med jevne mellomrom dukker opp. Hvordan kan en arvet posisjon være forenlig med et moderne demokrati?

Det er et legitimt spørsmål. Men i dag, når Kong Harald er gått bort, får vi også en sterk påminnelse om hva monarkiet faktisk betyr for mange av oss.

Reaksjonene fra det norske folk sier mye. Sorgen, omtanken og de mange varme hilsenene handler ikke bare om en konge som institusjon. De handler om et menneske som har vært en del av Norges liv i flere tiår.

Kong Harald var der gjennom politiske skifter, kriser, sorger og gleder. Han var ikke en konge for ett parti eller én politisk retning. Han var hele folkets konge.

Det er en egenskap som er vanskelig å skape gjennom et valg.

En valgt president kan selvsagt være demokratisk. Men selve valgprosessen innebærer at noen vinner og andre taper. En president vil nødvendigvis være knyttet til en politisk virkelighet og til den siden som har vunnet valget. Monarken står utenfor den daglige partipolitikken.

Kanskje er det nettopp derfor kongen har kunnet være et så sterkt samlingspunkt.

Vi er en broket gjeng. Vi er dypt uenige om mye. Vi diskuterer, krangler og kjemper for våre politiske syn.

Men vi trenger også noe som står over disse konfliktene.

Samtidig må vi erkjenne det store paradokset ved monarkiet: De som fødes til oppgaven, har aldri selv valgt den. De får et livslangt ansvar lagt på skuldrene fra fødselen. I et samfunn som setter valgfrihet så høyt, er det verdt å stoppe opp ved.

Kanskje er det nettopp dette som også gir rollen en egen tyngde. Det handler ikke om å vinne et valg eller oppnå politisk makt. Det handler om plikt, ansvar og kontinuitet.

Og monarkiet gjør ikke Norge mindre demokratisk. Det er folket som velger Stortinget. Det er våre folkevalgte som bestemmer politikken. Kongens rolle har først og fremst vært konstitusjonell, representativ og samlende. 

Kong Harald var et symbol på nettopp dette norske fellesskapet. Han møtte mennesker fra hele landet – i de store gledene, men også når landet var rammet av sorg og tragedier.

I dag er det tiden for å sørge over et menneske som gjennom et langt liv viet seg til Norge.

Men kanskje er det også riktig å stille spørsmålet som lå til grunn for dette innlegget:

Hva er det som gjør at et helt folk samles rundt en person som aldri har vært valgt av folket?

Kanskje ligger noe av svaret i det vi ser i dag.

Når så mye i samfunnet trekker oss fra hverandre, trenger vi også noe som minner oss om det vi har til felles.

Kong Harald var et slikt samlingspunkt.

Han bar sitt valgspråk – «Alt for Norge» – gjennom mer enn 35 år som konge.

Nå er hans tid over.

Takk for tjenesten, Kong Harald.