Pant på villspor

EU krever nå at Norge endrer pantesystemet sitt i retning av en ordning vi for lengst har forlatt, skriver Geir Stenseth i dette innlegget

Norge har i en årrekke vært et foregangsland innen pant og gjenvinning. Vi har et av verdens mest effektive systemer for retur av flasker og bokser – enkelt for forbrukerne, lønnsomt for samfunnet og godt for miljøet. Likevel står vi nå i fare for å bli tvunget til å skrote dette systemet, til fordel for et EU-regime som både er dyrere, dårligere og mer byråkratisk.

Ironien er slående

EU krever nå at Norge endrer pantesystemet sitt i retning av en ordning vi for lengst har forlatt – fordi den ikke fungerte godt nok. Konsekvensene er store: omfattende ombygging, mer administrasjon, økte kostnader for butikkene og i siste instans høyere priser for forbrukerne. Prislappen er anslått til rundt 2,5 milliarder kroner i året. Det er rett og slett svimlende.

Samtidig fremstår klima- og miljøministeren som vinglete og uklar. Først var han imot. Så var han for. Nå virker han usikker på hva han egentlig mener. Denne nølingen er ikke bare politisk uheldig – den er direkte skadelig. For mens regjeringen famler, ruller prosessen videre, og et velfungerende norsk system settes i spill.

Det mest oppsiktsvekkende er at dette skjer i miljøets navn. For hva er egentlig klima­gevinsten ved å skrote et system som allerede har nær 95 prosent returgrad? Hva er miljøeffekten av mer transport, mer byråkrati og mer ressursbruk? Svaret er enkelt: Det finnes ingen.

Dette handler ikke om miljø. Det handler om regelstyring, harmonisering og manglende vilje til å stå opp for nasjonale løsninger som faktisk fungerer.

Jeg skrev tidligere et leserinnlegg med tittelen «Flaskepost til miljøvernministeren». Dessverre er budskapet like aktuelt i dag. Norge må slutte å være flinkest i klassen når det ikke gir mening. Vi må tørre å si nei – også til EU – når kravene er dårligere enn det vi allerede har. Og så må vi våge å stille det åpenbare spørsmålet:

Har EU pantsatt vettet?

Det er vanskelig å forstå dette annerledes. Å bruke 2,5 milliarder kroner i året på å innføre et dårligere og mer forurensende pantesystem enn det vi allerede har, kan umulig kalles fornuftig politikk. Da bør det ringe noen varsellamper – også i Klima- og miljødepartementet. Vi kan jo håpe at ministeren snart oppdager det folk flest allerede ser:

Dette er ikke grønn politikk. Det er dyr symbolpolitikk – og et steg i feil retning.