– Uten arbeidsfolket stopper Norge

1. mai var en gang dagen da arbeidsfolk samlet seg for å kjempe frem bedre vilkår, rettferdig lønn og trygghet i hverdagen. Det var dagen for dem som sto opp tidlig, tok i et tak og bygget landet – ikke med ord, men med arbeid.

I dag oppleves det annerledes.

For mange fremstår 1. mai som overtatt av en politisk elite på venstresiden, langt fjernet fra hverdagen til folk flest. Parolene er de samme, men innholdet treffer ikke lenger. Det snakkes høyt om rettferdighet, samtidig som politikken bidrar til dyrere strøm, høyere avgifter og mindre økonomisk handlingsrom for vanlige familier.

Kanskje er det nettopp derfor også symbolene falmer. Det tredje verset av Internasjonalen – med sitt tydelige oppgjør med maktmisbruk og elitestyre – synges ikke lenger. Det er som om deler av budskapet har blitt for ubehagelig for dem som nå selv sitter med makten.

Samtidig ser vi en statsminister som skal fremstå som garantisten for “vanlige folk”. Men stadig flere stiller spørsmål ved troverdigheten. Når avstanden mellom ord og handling blir for stor, hjelper det lite med slagord. Folk merker det på lommeboka. De merker det i hverdagen.

Og de reagerer.

Oppslutningen synker. Ikke bare litt, men ned mot grunnfjellet. Målingene peker én vei – nedover. Det er ikke tilfeldig. Det er et uttrykk for at tilliten svekkes.

For tillit bygges ikke gjennom taler én dag i året. Den bygges gjennom politikk som faktisk gjør livet bedre for folk flest – hele året.

Kanskje er det på tide å ta 1. mai tilbake. Ikke som en scene for politiske markeringer fra toppen, men som en ekte markering av arbeidsfolkets hverdag, innsats og utfordringer.

For uten arbeidsfolket stopper Norge. Det har ikke endret seg. Men hvem som faktisk står opp for dem – det er det stadig flere som stiller spørsmål ved.