Veien til VM begynner på den lokale treningsbanen

Verdens beste fotballspillere startet alle på en lokal treningsbane. I arkivet etter Ålesund kommune ligger ei tilsynelatende ordinær brun saksmappe merket «Rollon».

Arbeidsnotater, avisutklipp og kommunale saksframlegg gjør det mulig å følge hvordan Sportsklubben Rollons ønske om egen stadion utviklet seg til en prinsipiell debatt om frivillighet, fellesskap og kommunens rolle i utviklingen av idretten.

Da fotballen kom til Ålesund

Da fotballen fikk sitt gjennombrudd i Ålesund tidlig på 1900-tallet, manglet byen noe av det viktigste sporten trengte: fotballbaner. Den første banen var Devoldmarka i Skaret, et enkelt område som langt fra hadde forholdene som organisert fotball krevde.

Rollon ble stiftet i 1914 og vokste raskt til å bli en stor breddeklubb med fotball, friidrett, håndball og ski. Men klubben hadde ingen egen bane. Som flere andre lag måtte den leie treningstid på Nørvebana, og allerede før krigen mente klubben at mangelen på treningsmuligheter bremset utviklingen av idretten i Ålesund.

Stadiondrømmen

Etter andre verdenskrig tok Rollon opp igjen drømmen om et eget stadion. Med stor dugnadsinnsats, innsamlinger og støtte fra næringslivet klarte klubben å samle inn rundt 110.000 kroner – en betydelig sum på midten av 1940-tallet.

Planen var å bygge stadion i Nørvevika på et område kommunen allerede hadde sikret til framtidige idrettsformål. For Rollon var dette en naturlig løsning. Finansieringen var på plass, frivilligheten var mobilisert og klubben lovet at anlegget også skulle kunne brukes av andre idrettslag.

Kommunen tenkte helhet

Kommunens administrasjon så saken fra et annet perspektiv. De mente Nørvevika var et av byens viktigste framtidige idrettsområder og burde utvikles som et kommunalt anlegg til glede for hele idrettsmiljøet.

I saksframleggene understrekes det at kommunen måtte ivareta «de store fellesinteresser» og passe på at ikke én klubb fikk kontroll over et av de få verdifulle idrettsarealene i byen. Samtidig ønsket kommunen å fullføre utbyggingen av Aksla stadion og planlegge framtidige anlegg i en samlet helhet.

Begge parter argumenterte med fellesskapets beste. Rollon mente et eget stadion raskt ville gi flere treningsmuligheter for hele byen. Kommunen mente de samme arealene måtte forvaltes slik at de kom alle idrettslag til gode – også i framtiden.

Rollon ga aldri opp

Etter flere behandlinger i formannskap og bystyre valgte kommunen å beholde området i Nørvevika. Rollon måtte legge planene til side.

Klubben fortsatte likevel arbeidet. I 1950 kjøpte den Devoldmarka, og to år senere sto den nye banen ferdig.

Men seniorlaget måtte fortsatt spille kampene sine på Aksla stadion. Først da Rollonbana i Larsgården åpnet i 1985, fikk klubben et anlegg som også kunne brukes til seniorfotball.

En historie som fortsatt er aktuell

Historien om Rollons stadionkamp handler om langt mer enn en fotballbane. Den viser samspillet mellom frivilligheten og kommunen – et samspill som fortsatt preger utviklingen av norsk idrett.

Frivilligheten ser ofte behovene først og mobiliserer dugnad, engasjement og handlekraft. Kommunens oppgave er å tenke helhetlig, prioritere begrensede ressurser og legge til rette for at flest mulig kan ta del i idretten. Mellom disse perspektivene oppstår det av og til uenighet, men også grunnlaget for de idrettsanleggene kommende generasjoner får glede av.

Når verdens beste fotballspillere entrer banen under et verdensmesterskap, er det lett å rette oppmerksomheten mot de store stadionene. Men ingen av dem startet karrieren der. Veien til VM begynner på en treningsbane i nærmiljøet – på en kommunal gressbane, en grusbane eller et klubbanlegg som lokale ildsjeler en gang kjempet for.

Arkivene minner oss om at historien ikke bare handler om vedtakene som ble gjort, men også om menneskene, diskusjonene og verdiene som formet dem. Saksmappen «Rollon» er et godt eksempel på nettopp det.

Forfatteren er ansatt ved Interkommunalt arkiv for Møre og Romsdal og mamma til en ivrig fotballspiller – i Sportsklubben Rollon.