Minneord Harald Grytten

Så kom dagen, heile byens Harald forlot oss.

Det er så rart med det. Men enkelte personer fyller det åpne rom på «plassa og stessa» mer enn andre. Harald Grytten har vært den personen i Aalesund som har gjort det til gangs på sin ferd, nesten fra han var en neve stor.

Mor til Harald – Anna Karoline

På Gøyla på Vigra ligger et lite hvitmalt hus ganske aleine. Huset er nesten som huset på prærien med ei fantastisk utsikt. Her bodde Anna Karoline Blindheim som ble gift med Hans Kristian Jangaard, de fikk sju barn. Et av disse var Haralds mor, Anna Karoline Jangaard født 1905. Men bare fem år gammel, i 1910, mistet hun sin mor.

Det sier seg sjøl at det ble ei vanskelig tid for faren som satt igjen med alle disse små barna. Han så ingen annen utvei enn å sette veslejenta Anna Karoline, mor til Harald, bort til fostring hos noen slektninger i Røsvika, ikke langt unna. Her levde og vokste hun opp i ti gode år til hun var 15 år gammel. Da måtte hun ut og tjene til livets opphold. Først hos noen på Vigra, og seinere hos bokhandler Gjørtz.

Seinere – den lengste tida – hos kjøpmann Alm i Kongensgate 18.

I Aalesund traff Anna Karoline Nils Jakob Grytten. De giftet seg i 1934 og bostte seg i Kirkegata 53, et familiehus i Grytten-familien. De fikk to gutter Johan (1935) og Harald, som ble født 5. desember 1938.

Altså, som en ser er det ikke mange dagene siden Harald fylte 87 år.

Familiehuset Grytten i Kirkegata 53

I Grytten-huset bodde foreldrene til Harald i 1. etasje og bestemora i 2. etasje. Når Johan og Harald ble litt større fikk de bo oppe på kvisten. Og Johan som var litt eldre, var mer aktiv og ferdes rundt om i byen, særlig på «Frellaren» eller Frelsesarmeen. Så ble det slik til at Harald hadde kvisten nesten for seg sjøl og trivdes med det i sin skolegang opp gjennom årene. Johan var en god broder.

Samme historie i en rikdom av ord.

I Kirkegata 53 kom det besøkende til familien Grytten, særlig alle slektningene fra Valderøya og øyene rundt ellers. De kom med båten om morgenen til et viktig ærend i byen, og når det var unnagjort, var det naturlig å dra til Grytten i Kirkegata og slå av en prat med kaffe og kaker frem til båten gikk tilbake til øyene om ettermiddagen eller kvelden.

Disse besøkende resulterte i den gode samtale med nyheter og historier fortalt av de voksne i en fargerik fortellerkunst hos familien Grytten. En rikdom av ord, personer, arbeid og fiske og med dramatiske hendelser som ikke er så vanlig å fortelle om i dag. De samme historiene kunne fortelles ved flere sammenkomster.

Det påstås at Johan og Harald satt under bordet og lyttet til de voksnes fortellerkunst.

Far Nils Jakob

Faren til Harald, Nils Jakob, arbeidet på Berset-bua alle sine dager. Harald hadde noen sommerjobber på bua og tjente gode penger for en ungdom, men en dag sa faren til Harald at tida på Berset-bua var over. Han mente at Harald burde få seg mer skolegang, et steg videre enn det å arbeide på ei brygge heile livet i Apotekergata.

Det hadde faren rett i og Harald fullførte så realskoen og Latinskolen.

Etter gymnaset fikk han arbeid på Midøya et års tid. På sesjon på Ynglingen i Parkgata ble han fritatt fordi han var «skuddredd», og glad var han for det, han var en fredens mann.

Ferden gikk videre til Kristiansand og lærerskole. Etter to år her fikk han lærerpost på Sarnes skole i Nordkapp kommune, ikke langt fra Honningsvåg.

Opphold i Bergen

Studiene i Bergen begynte Harald på i 1961, 23 år gammel. Studiene endte med norsk hovedfag, med hovedfagsoppgave «Talemålet på Midøy – sunnmørsmålets møte med romsdalsmålet.» Harald likte seg storartet i Bergen og holdt på å bli værende der for godt.

Ei ledestjerne

Så er det slik her i verden at noen har, eller får, ei «ledestjerne» på sin vei. Så også Harald. Det hadde seg slik at han stod på en bussholdeplass i nærheten av Nordalhs Griegsvei hvor han bodde i Bergen, da han ble tatt på skuldra av ei ung bergenserinne med spørsmål:

– Er det Harald Grytten?

– Javisst, var det Harald Grytten!

Der stod unge Ebba Krog og hun var umåtelig glad over å se denne unge ålesunderen som hun hadde truffet noen år tidligere på en tilstelling i Aalesund. Ebba hadde nå forlatt et tidligere forhold hvor hun hadde fått ei jente som hette Lena.

Bergen Tinghus

Da Harald var 29 år gammel, i 1967, giftet de seg hos byfogden i Bergen Tinghus. Og av alle ting i bokmålsbyen Bergen ble Harald og Ebba gift – med ritualet på brudgommens forlangende på nynorsk – med disse ordene:

«Gje dykk kvarandre eit lyfte … » Bryllupsmiddagen ble potetball.

Deres felles barn, Nils Jakob, kom til verden i 1968.

Tilbake til Aalesund

Harald kom tilbake til Aalesund med kone og to små barn. Ebba syntes ikke noe om den grå og kjedelige provinsielle byen hun skulle bosette seg i og det var egentlig forståelig siden Bergen var Bergen. Etter en stund i Kirkegata 53 kjøpte de et hus i Bergvegen (les Bjergveien), her bodde Grytten/Krogh fra 1971 til 1985. Her ble Byvandringsbøkene skapt.

Harald fikk stilling som lektor på Latinskolen og senere Ålesund gymnas i Fagerlia.

En anekdote fra Fagerlia:

«Elevene var gått inn i klasserommet og stod på pultene sine i det lektor Grytten kom inn i klassen.» Hva gjorde Harald da?

Jo, han gikk frem og opp på kateteret og stod der, så utover klassen og sa:

«God morgen, sitt!» En enkel måte å ta brodden av de unge «rebellene» på.

Ebba og Harald gikk fra hverandre etter 18 års ekteskap. Slik er det at år forandrer personer. Men Ebba var et følelsesmenneske som hilste sola velkommen i fjellsida i Bjergveien, var Harald den melankolske som godt kunne gå bak fjellet inn i skuggen.

Aalesunds Museum

I sin tid som museumsbestyrer har Harald hatt mulighetene til å lære Aalesund og byens historie å kjenne. Med sin utadvendte virksomhet har han bidratt til en stadig økende interesse for byens bakgrunn og egenart.

Over 100 bøker.

Haralds levende historiefortelling har resultert i en rekke bøker store og små som nok passerer 100 bøker. I tillegg hans uttallige byvandringer, og ikke minst i brann-nattas spor 23. jan. med start kl.02:15 fra Nedre Strandgt. En idè som startet i midten av 70-åra sammen med Einar Langva Gustafsson.

Bybrannvandring med 10.000 vandrere hundre år etter brannen 1904 – 2004.

I denne tida kunne ikke Harald gå gjennom byen uten å bli stanset av ålesundere som bare måtte spørre han om en ting. I dag er det nye generasjoner og de er ikke så opptatt som den forrige av byens sentrum.

Arbeidssystematikk

Arbeidsdagen for Harald har vært at den tok til halv syv om morgenen med skrivearbeid frem til klokka ni. Da ble det frokost en times tid sammen ,med kona , billedkunstneren Inger Giskeødegård som han traff i 1990 og som Harald giftet seg med i 2001. Deretter drar hun til sitt atelier på Devoldfabrikken i Langevåg. Så fortsetter skrivingen til ca. kl. 13:00.

Av forfattere Harald satte høyest er først og fremst Henrik Ibsen og så er det islendingen Haldór Laxness. Harald har skrevet romaner som har blitt sendt inn til forlag, men de er blitt refusert.

Harald har vært opptatt av byens sentrum med alt det den gir av estetikk i arkitektur. Hvis han skal velge ut kun et jugendstilhus så blir det Apotekergata 10. Når han er i dette området så er han på vei til Nytt i Uka eller opp på «Krona» med utsikt ut over Valderhaugfjorden, for å skrive.

Som muntlig overrekkelse.

En anekdote fra skrivestua på «Krona» er den om han som stadig vekk kom opp til Harald for «å spørre om nokke». Det utartet seg så mye at det ble ei plage. Harald fikk ikke arbeidsro på skrivestua. Det løste han med å si til vedkommende: «Neste gang du kommer, så bank tre ganger på døra så jeg vet at det er deg!»

Harald ikke bare skrev, han leste også mye om religion som han fant positivt. Han følte sjøl at han var en fredens mann, men kunne bli lei seg når noe gikk han imot. Da kunne musikk være god terapi, alt fra sære klassiske verk, til en sang som «Jag trodde at Änglarna Fanns…»

Harald hadde en sterk egenkontroll. Når han gikk på krakken, så så det tilfeldig ut, men alt var nøye planlagt til dette gate-teateret, «The show must go on». Og når vandringen var ferdig trakk Harald seg tilbake som en eremitt i sitt skall. Han ble tappet av krefter, så mye at det i perioder var lett å ty til ett og flere glass vin. Det ble såpass mye at han forstod at det ikke var bra – han måtte legge om kursen. Bare det å vite det og ta konsekvensen av det, viser at Harald var en sterk klok og fornuftig mann. Ikke bare det, han hadde en utrolig husk, så når denne skribenten tok kontakt og spurte om noe, så kunne svaret være: «Slå opp i by-leksikon side 86.»

Hans største verk

Triologien: «Ålesund brenner/Byen under ild og aske – Viltre gutt/Byen som brente – Fugl Føniks/Ålesund opp av asken», med dette bokverket har han lagt bybrannen og byhistoria som sitt største bokverk.

I tillegg til å skrive hadde han en sterk kreativ formgiving i sine bøker med illustrasjoner og billedbruk.

Omkretsen på et tre

Haralds var et oppkomme av idèer som ble trykt i Sunnmøre Arbeideravisa og gratisavisa Nytt i Uka. Så som da vi skulle reise rundt l byen og omland, i en meters høyde ta omkretsen på trær!

Da fòr vi rundt om og målte trær på plassa som fremheva seg; det var Dalbu/Engesethdalen, Lande/Sjøholt og grantreet i Nørvegaden som var 5,5 meter i omkrets. Alle fikk Triologien i Premie.

En fin forsommerdag sitter vi på en benk på Storledbakken ved den grasgrønne flekken mellom Borgundveien og Storledbakken. En litt anonymt plass, men vi tenker ikke over at det her er mange store trær som må måles.

På en annen benk satt ei ung dame som var student og vi spurte om hun kunne ta et bilde av oss, noe hun gjorde.

– hun sa at hun var student.

– hva studerer du da?

– Jeg skal ta til å studere om Ålesund og bybrannen, sa hun.

Tilfeldighetene var at i bilen hadde vi Triologien av bøkene til Harald og dem fikk hun til stor glede.

Apeskrekk

Et annet prosjekt var apeskrekk-trærne på Sunnmøre der vi farta rundt og registrerte hvor mange det fantes, og det var egentlig utrolig mange. Men et apeskrekktre var finere enn de andre, og det stod i en hage i Vegsund-området.

Det bilde kom på trykk i Nytt i Uka.

Den siste boka Harald skrev og formga var boka om fiolinist og komponist Per Bolstad utgitt som skrift nr. 36 – Aalesunds Museum.

Parallelt hadde vi startet på en biografi som skulle være ferdig neste høst.

Det kommer til å gå mange hundre år, om i det hele tatt, at en forfatter og historiker av Harald Gryttens størrelse er tilbake i Aalesund.

Vi lyser fred over Harald Gryttens minne.

En pastor i byen kommenterte at Harald var gått bort:

«I Himmelen har de det kjekt no……….»

Einar Welle, Aalesund.
Samarbeid og skribent.