– Det hjelper godt å være sta

For de fleste er de 418 trappetrinna opp til Fjellstua en god treningsøkt. For Eli Anette Andreassen og Laila Nyland er turen en kamp mot både smerter, begrensninger og egne diagnoser.

Etter litt over tre timer i trappene fredag, kan de to treningsmakkerne likevel juble på toppen. Takket være en ukuelig vilje, mange pauser og en fysioterapeut som aldri lar dem gi opp.

En vill idé

Det hele startet med ukentlige treningsøkter hos fysioterapeut Helene Kjersem Hoff ved Frisksenteret. Hver fredag trener Eli Anette og Laila i trappene på senteret. Etter hvert begynte de å gå sammen og motivere hverandre.

– For noen måneder siden kom Helene med følgende forslag: «Kanskje vi skal prøve å gå trappene til Fjellstua?» Jeg trodde først det var tull, forteller Eli Anette med et bredt smil.

Siden da har de trent målrettet hver eneste fredag.

– Vi har gått opp og ned trappene inne på treningssenteret. Det har lagt grunnlaget for dette, sier hun.

Sommerfugler i magen

Når trioen møttes i Byparken, er følelsene blandede.

– Jeg er veldig spent. Jeg har sommerfugler i magen, forteller Eli Anette.

– Men jeg gleder meg også. Dette er en kjekk utfordring. Jeg skal i hvert fall prøve. Klarer jeg det ikke, så har jeg i det minste prøvd, legger hun til.

Laila er minst like optimistisk.

– Jeg tror vi klarer det. Med god hjelp og mange pauser underveis, ler hun.

Begge er helt klare på at fysioterapeut Helene Kjersem Hoff har vært en helt sentral motivator.

– Hun er utrolig flink til å inspirere oss, sier de begge samstemte.

Avhengig av rullestol

Eli Anette lever med en sjelden nevrologisk sykdom som gradvis gjør henne dårligere. Hun har hatt diagnosen i rundt 16 år. Først brukte hun krykker og staver. Nå er hun helt avhengig av rullestol i hverdagen og bruker enormt mye krefter på alt hun gjør.

– Når man har en sykdom som egentlig bare går én vei, er det godt å utfordre seg selv og kjenne at jeg faktisk kan klare ting likevel, sier hun.

Hun får medisinsk behandling som bremser sykdomsutviklingen noe.

– Målet er at det skal gå så sakte som mulig nedover, forklarer hun.

Likevel nekter hun å la sykdommen definere livet. Hun jobber fortsatt to dager i uken ved Aspøya omsorgssenter.

– Jeg prøver å holde meg i jobb så lenge jeg kan klare det, sier hun.

Tøff kamp etter kreft

For Laila Nyland begynte utfordringene for tre år siden, da hun fikk kreft.

Kreften satt i bekkenmuskulaturen, og legene måtte fjerne store deler av høyre setemuskel. Etter cellegift, strålebehandling og flere operasjoner har opptreningen vært lang og krevende for spesialpedagogen med 22 år bak seg fra en aktiv jobb barnehage.

– Jeg er mindre mobil nå enn før operasjonen. Jeg trener for å få bedre balanse og mer styrke, forteller hun.

Men målet er klokkeklart.

– Jeg håper en dag å kunne klare meg med én krykke, sier hun.

Hun gir fysioterapeuten sin mye av æren for framgangen.

– Etter at jeg begynte hos Helene har ting gått framover. Hun er helt fantastisk, fastslår Laila.

– Det hjelper godt å være sta

Begge innrømmer at viljestyrke betyr enormt mye.

– De som kjenner meg godt sier at jeg er sta, sier Laila.

Eli Anette nikker.

– Og det hjelper godt å være sta, fastslår hun.

Lange drag og seige trapper

Selv om turen til tider fremstår som en uoverkommelig kraftanstrengelse, særlig for Eli Anette, er det liten tvil om at det er mer enn stahet som kommer til å sende dem til toppen. For i pausene mellom kraftanstrengelsene sitter latteren løst hos hele trioen.

– Jeg gir en blanke i utsikten, sier Eli Anette i det hun har nådd strykebrettet og setter seg på en av benkene. I et lite sekund er det helt stille, før alle bryter ut i latter. Det var det, og klart for neste etappe.

Etter hvert som de jobber seg oppover trappene, dukker både sola og cruiseturistene opp, og det blir mer kamp om plassen i trappene. Klokka 15.45 kan de tre endelig sette beina på toppen av Ålesund.

Etter tre timer er målet nådd og alt av krefter er brukt opp. Men man befinner seg bare et kort øyeblikk i den berømte kjelleren. Laila har nemlig forberedt avslutningen godt. I sekken har hun medaljer og små pokaler til alle tre. Vel fortjent!

Hva trioen planlegger neste gang, sier historien ingen ting om. Men det er liten tvil om at denne fredagen er det all grunn til å være stolt av seg selv og av vel gjennomført!