Er det skogsmatroser som styrer Ålesund?
Ålesund er verken Amsterdam eller Venezia. Vi er en værhard kystby på Nordvestlandet, skapt av fiskeriene, skipsfarten og havna. Det skriver Arne Almås i dette leserinnlegget.
Jon Michelet ga oss begrepet «skogsmatrosen» – mannen som måtte lære seg sjøen fordi han ikke hadde den i blodet. Det er en påminnelse om at livet langs kysten og forståelse av havet, havna og naturkreftene, ikke kan læres bare fra et tegnebrett.
Er byen i ferd med å bli styrt av litt for mange skogsmatroser, når viktige beslutninger om framtiden skal tas?
Ikke mennesker uten kompetanse eller gode intensjoner. Men mennesker som ser havna som en tomtereserve, sjøen som utsikt og været som en parentes.Vi må også tørre å spørre oss hvilket ideal vi egentlig forsøker å bygge etter.
Ålesund er ingen sørlandsby
Ålesund er verken Amsterdam eller Venezia. Vi er en værhard kystby på Nordvestlandet, skapt av fiskeriene, skipsfarten og havna. Gjennom generasjoner har folk levd av havet, tilpasset seg været og skapt verdier som har gjort Ålesund til en av Norges viktigste havner for beredskap, sjømateksport og et internasjonalt knutepunkt for cruisetrafikk.
Vi som har vokst opp her vet hvordan været former byen. Resten av landet ser det også. Med jevne mellomrom går videoer viralt av ungdom som forsøker å krysse Notenesgata i storm, mens vinden bokstavelig talt presser dem bakover. Vi ler litt av det, men det forteller også en sannhet: Været er ikke et unntak. Det er en del av identiteten vår.
Likevel presenteres stadig nye prosjekter med solfylte illustrasjoner av takterrasser, blå himmel, utekafeer og mennesker som dingler med beina over kaikanten mens de piller reker, med ei halv ei på sia. -Det ser flott ut, men hvor ofte er det egentlig slik hos oss?
Byutvikling på naturens premisser
God arkitektur handler ikke bare om estetikk. Den må også ta hensyn til klimaet, vinden, sjøen og den virkeligheten mennesker faktisk skal leve i. Våre forfedre bygde Ålesund etter naturens premisser. De visste hvor sørvesten traff, hvor sjøen slo og hvor det var ly. Kanskje er det en erfaring vi bør ta med oss også i dag.
Det samme gjelder havna.
Ei levende havna er byens styrke
Ålesund trenger ikke å bygge en kulisse og kopi av Tjuvholmen. Vi har allerede det ekte. Vi har en levende fiskerihavn, eksport av sjømat i verdensklasse, cruiseanløp, verft, maritime bedrifter og mennesker som fortsatt har havet som arbeidsplass.
Det er nettopp dette turistene kommer for å oppleve. De kommer ikke hit fordi de tror de skal finne Middelhavet ved Norskehavet. De kommer for kontrastene. For den levende havna, den særpregede jugendbyen, fiskeflåten, fjordene, fjellene, lyset og været. Det autentiske kan ikke kopieres – og det bør heller ikke bygges bort.
Havna er ingen «stygg ulv»
Derfor blir jeg bekymret når havna stadig oftere omtales som den store stygge Ulven og et problem som må flyttes over alle hauger, for å gi plass til noe annet. Adminstrasjonen i kommunen ser ut for å ønske seg dette. I hvert fall til nordsiden.
Samtidig gnir både ordfører og kommunedirektør seg i nevne, når de ser mulighetene for å kreve inn opp mot 60 millioner i cruiseavgift allerede neste år. Her ønsker kommunedirektøren å få kontroll på havna og midlene via Eierskapsutvalget. Et utvalg som ikke har vedtaksrett, hverk på vegne av adminstriasjonene eller kommunestyret.
Havna er ikke et hinder for byutvikling. Havna er grunnen til at byen eksisterer.Havna er også viktig nasjonal infrastruktur som kommuneadminstrasjonen med flere bør holde fingrene vekk fra.
I disse dager minner både Forsvaret og beredskapsmyndighetene oss om hvor viktig tilgang til kaier, logistikk og maritim infrastruktur er blitt. I en mer urolig verden burde spørsmålet være hvordan vi styrker havna – ikke hvordan vi reduserer den.
Å forstå byen på nytt
Kanskje handler dette til syvende og sist om noe større enn enkeltprosjekter og reguleringsplaner. Kanskje handler det om hvorvidt vi fortsatt forstår hvilken by Ålesund er.
Jon Michelets skogsmatros lærte seg sjøen fordi han måtte. Kanskje trenger en del av byens adminstrasjon og politikkere også å lære Ålesund på nytt – med havet, været og havna som utgangspunkt.
En by som glemmer hvorfor den ble til, kan også komme til å glemme hva som gjorde den verdifull.
