Seiler på historien mellom Portugal og Ålesund

Bygget for torskefiske ved Grønland i 1937. Nå seiler «Santa Maria Manuela» i norske fjorder, i sju knop, og minner både portugisere og sunnmøringer om en historie som fortsatt binder oss sammen.

Historien ligger tykt over dekket på «Santa Maria Manuela».

Den firemastede skuta ruver ved Sørsidekaia i Ålesund. Under dekk høres stemmer på portugisisk, nederlandsk, tysk og engelsk. På broen står kaptein Artur Ribeiro og tar i mot oss når vi kommer om bord.

Skipet ble bygget i Lisboa i 1937 for én oppgave: å hente torsk fra de iskalde fiskefeltene ved Grønland og Newfoundland. Sist «Santa Maria Manuela» var i Ålesund, var i forrige uke. Da hadde det ikke vært her siden i 2018. Denne helgen lå den igjen ved kai i byen som kanskje har sterkere bånd til Portugal enn de fleste nordmenn er klar over.

– Forbindelsen mellom Ålesund og Portugal er omfattende. Portugal er verdens største marked for saltet og tørket klippfisk, og mye av fisken kommer nettopp herfra. Derfor betyr det mye for oss å komme hit, sier Ribeiro.

Fredag ble det arrangert et event for representanter fra den sunnmørske fiskerinæringen om bord. For kapteinen var det et av høydepunktene under Norgesbesøket.

– Hele grunnen til at dette skipet ble bygget, var jo torsken. Derfor føles det spesielt å møte klippfiskeksportørene her i Ålesund. På mange måter blir sirkelen sluttet og et absolutte høydepunktet for hele vår reise i Norge i år, sier han.

– De ser ut som ekte skip

Kaptein Ribeiro kjenner norskekysten godt. Før han tok kommandoen på «Santa Maria Manuela» i 2018, seilte han større passasjerskip langs norskekysten.

Likevel er det noe helt annet å føre en historisk seilskute gjennom det norske landskapet.

– De gamle skipene ser ut som ekte skip. Ikke som disse «boksene» de bygger nå, sier han med et smil og sender et vennlig stikk til de moderne cruiseskipene.

Tempoet er også et helt annet.

Mens cruiseskip kan forflytte tusenvis av passasjerer raskt mellom fjordene, bruker «Santa Maria Manuela» god tid.

– Toppfarten vår under motor er rundt sju knop. Mange gjester forteller oss at det er den perfekte farten i norske fjorder. Når du passerer i 20 knop, går du glipp av mye. I sju knop rekker du å se fossene, gårdene og de små husene nede ved sjøkanten.

Han stopper opp et øyeblikk.

– Du får tid til å oppleve landskapet, ikke bare passere gjennom det.

Flytende teambuilding

Mens samtalen pågår på broen, fylles skipet gradvis med nye passasjerer. Kofferter rulles over dekket. Det hilses på flere språk.

De neste ukene skal deltakerne ikke bare være gjester. De skal bli en del av mannskapet.

– Her lærer folk veldig fort at de er avhengige av hverandre. Om bord fungerer man som én organisme. Hvis ikke alle bidrar, fungerer ikke skipet, sier Ribeiro.

Skuta brukes i dag til langt mer enn turisme. Den fungerer som praksisskip for portugisiske sjøfartsstudenter, tar imot bedriftsgrupper og brukes jevnlig til forskningsoppdrag.

– Vi er et treningsfartøy, en ambassadør for portugisisk fiskerihistorie. Medseileren lærer å håndtere tauverk, sette seil og gå vakter på broen, forklarer Ribeiro

Senere i år skal forskere og dykkere bruke skipet i et prosjekt knyttet til vern av marine områder i Atlanterhavet.

Fra hardt fiskerliv til moderne komfort

En bratt trapp leder ned fra broen.

Bak de tunge skottene skjuler det seg en overraskelse.

Der fiskere tidligere sov tett sammen etter lange arbeidsdager i ishavet, møter dagens gjester lyse lugarer, moderne bad og hotellignende standard.

– Under pandemien lå skipet stille i 13 måneder. Da bestemte eierne seg for å oppgradere hele innredningen. Målet var at innsiden skulle være like vakker som utsiden, forteller kapteinen.

Likevel er historien aldri langt unna.

I offisersmessen henger gamle sjøkart over Newfoundland og Grønland – områdene hvor generasjoner av portugisiske fiskere jaktet på torsk under noen av verdens tøffeste forhold. I tillegg til gamle bilder av skipet.

På veggen henger også et portrett av kvinnen som ga skipet sitt navn.

– Maria Manuela var kona til den første eieren og mor til 16 barn. Han mente hun fortjente en «santa» foran navnet sitt, sier Ribeiro og ler.

En av de siste

Om få år fyller «Santa Maria Manuela» 90 år.

Skipet er en av de siste gjenlevende representantene for Portugals legendariske «hvite flåte», fiskefartøyene som i flere tiår hentet torsk fra Nord-Atlanteren.

– Dette er et av de aller siste skipene som fortsatt kan seile på åpent hav slik det opprinnelig var bygget for, sier kapteinen.

Søndag kastet skuta loss fra Ålesund med kurs mot Geiranger og skal være noen dager, før ferden går videre til Flåm og Bergen før reisen fortsetter sørover mot England og Portugal.

Kaptein Ribeiro håper det ikke blir åtte år til neste besøk.

– Det er viktig for oss å komme hit. Klippfiskhistorien sitter i veggene her. Vi kjenner den forbindelsen hver gang vi legger til kai her, sier han.